Dødsøyeblikkets poeter

Befriende læredikt fra østen.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 14 år gammel

Disse diktene, skrevet i dødsøyeblikket av japanske, koreanske og kinesiske buddhistmunker, spenner fra 800-tallet frem til i dag. Det er altså, paradoksalt nok, en levende tradisjon Vladimir Tikhonov og Erling Kittelsen presenterer for norske lesere. I et opplysende forord redegjør Tikhonov for dødsdikttradisjonen i Zen-buddhismen og dens formelle sider. På tross av at Zen-tradisjonen forsøker å frigjøre seg fra språket og logikken for å oppnå opplysning, utviklet kanskje den poetisk tradisjon seg som hjelp til memorering for dem som ikke forstår uten tanker og ord. Tomheten, som den opplyste oppnår, kan verken fødes eller dø, og når munkene vet at døden og livet bare er latterlige bedrag virker dødsdiktene overflødig. For vestlige lesere derimot, hvor døden representerer brudd og overgang, vil kanskje ekstra vekt legges på den døendes avslutningsord.

En har stort utbytte av disse østlige lærediktene selv om man ikke eksakt kjenner til deres religiøse bakgrunn. De 60 dødsdiktene samler seg i et felles utgangspunkt, men resultatet er så vidt forskjellig. I dødsøyeblikket kan munkene boble over av takknemlighet, humor eller glad lettsindighet: «Snur på hælen, går vegen/den er temmelig humplete/hva skal jeg gjøre til slutt?/ ping sum ba li, ho, hi, he». Kohan Huion fra 1500-tallet avfatter noen betraktelig bitrere avskjedsord: «Jeg kom forgjeves til denne verden/ jeg har bare blitt et avfall for helvete/ kast min corpus på vidda som mat for fugler og dyr».

Hver dødsdikter presenteres med fortettede biografiske opplysninger som er så snirklete og poengtert skrevet at de også nærmer seg diktet. Om Mumon Gensen står det blant annet: «siden han har to dikt/døde han kanskje to ganger?»

Erling Kittelsens etterord er et essay som, foruten å hylle munkediktene, berører munkepoesien, arbeidssituasjonen til Tikhonov og tellekantsystemet for publisering på universitetene, og gjenkaller samtidig sin egen avdøde fars sluttord. Kittelsen setter farens beckettaktige formuleringer frem i dødsdiktets form: «Hvem er det som eier øksa jeg hører / det spiller ingen rolle/ ellers er det ingenting som interesserer meg / bortsett fra å lage en liten fjert».

SINDRE EKRHEIM

Publisert
  1. Litteratur
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Familien har fått nok: – Vi flytter ene og alene på grunn av skoleveien

En far knuger hånden til datteren idet de krysser veien. En håndfull eldre barn sykler forbi i rasende fart.

Mest lest akkurat nå

  1. En mistet livet i helikopterulykke i Telemark

  2. Morgenrushet: – Trafikken går fint inn mot sentrum

  3. Her er Lauritz på jobb­intervju. Han må bevise at han tåler blod­slit.

  4. – Tolv ting jeg vil savne etter korona

  5. Politi rykket ut til nabokrangel – mann pågrepet

  6. Hege gikk ned elleve kilo med sukker­kutt. Her er fire ting du kanskje ikke visste om sukker.