Intenst og medrivende om da krigen kom til Norge

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christensen briljerer som kong Haakon og kronprins Olav i Erik Poppes bunnsolide historiske drama.

5 av 6

«I blytunge biler på råtne vårveier flyktet konge og kronprins i blinde gjennom et hærtatt Norge.»

Slik innleder journalistene Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther sin grundige artikkel «1940: En sinnssvak odyssé». Den sto på trykk i Dagsavisen våren 2015, og det var da jeg leste den at jeg virkelig forsto dramatikken som utspilte seg disse dagene i april.

ÅPNER BIFF: «Kongens nei» åpner Bergen Internasjonale Filmfestival tirsdag, og får ordinær premiere 23. september.

Filmweb

Johnsen og Sæthers sak spenner over et lengre tidsrom enn de tre dagene Erik Poppe konsentrerer seg om i «Kongens nei». Men blant journalistenes mange kilder er Alf R. Jacobsens bok, som filmen henter inspirasjon og tittel fra.

BRILJERER: Jesper Christensen briljerer som kong Haakon i Erik Poppes bunnsolide historiske drama.

FILMWEB

Allerede før premieren er «Kongens nei» valgt ut som Norges kandidat til Oscar for beste ikke engelskspråklige film. Med god grunn. Og skulle den ikke hevde seg internasjonalt, er den på nasjonalt plan en på alle måter bunnsolid historietime, og ditto film.

NORGES KANDIDAT: Allerede før premieren er «Kongens nei» valgt ut som Norges kandidat til Oscar for beste ikke engelskspråklige film.

FILMWEB

Oslo i april 1940 er nennsomt gjenskapt uten et øyeblikk å bære preg av kulisser eller digital manipulasjon. Det samme gjelder klær, interiør, talemåter og detaljer, like ned til aprikosgrøten konge og regjering spiste like før tyskernes bombeangrep mot Elverum og Nybergsund.

Også rollebesetningen er omhyggelig gjennomført. Det er ikke bare Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som likner de historiske personene de fremstiller.

Utenriksminister Halvdan Kohts karakteristisk piggsveis og buskete øyenbryn plasseres pent på Ketil Høegh.

Gerald Pettersen former en unnvikende Johan Nygaardsvold, statsminister i en regjering som på ingen måte var forberedt på okkupasjon. Jan Frostad har rollen som den langt mer handlekraftige bergenseren C.J. Hambro, stortingspresident.

Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røynelands manus følger to sentrale linjer: Kongefamilien og regjeringens hastige flukt etter at Blücher er senket i Drøbaksundet, og det tyske sendebudet Curt Bräuer, som prøver å overtale kong Haakon til å samarbeide.

GJENSKAPT: Oslo i april 1940 er nennsomt gjenskapt uten et øyeblikk å bære preg av kulisser eller digital manipulasjon.

FILMWEB

Slik åpner filmen for det menneskelige dramaet som også utspant seg, med et nærstudium av forholdet mellom kong Haakon og kronprins Olav, eminent tolket av de to skuespillerne.

Der Jesper Christensen med mild styrke fremstiller en bestefarsskikkelse, ser vi i Anders Baasmo Christiansens kronprins en langt hissigere personlighet, tvunget til å tøyle seg både politisk og i temperament.

Det gir dynamikk til samspillet dem imellom, og river dem langt på vei ned fra tronen, begge to, billedlig talt og på en måte som skaper innlevelse og gjenkjennelse. Samtidig gir det filmen tiltrengte drypp av en nærmest øm humor. Som når kongens rygglidelse tvinger ham i fosterstilling på gulvet mens han snakker i telefonen.

HISTORIEFORTELLING: Filmen makter å forene medrivende intensitet og pedagogisk historiefortelling.

FILMWEB

Som kronprinsesse Märtha har Tuva Novotny begrenset spilletid, kronprinsessen måtte som kjent i all hast komme seg til Sverige med arveprins Harald og prinsessene Astrid og Ragnhild. Men Novotny former et nærværende portrett som formidler den varmen og sjarmen Märtha sies å ha hatt.

MED ARVEPRINSEN: Kronprinsesse Märtha spilles av Tuva Novotny.

FILMWEB

Svenske Johan Söderqvists musikk innvarsler hvor skjebnetunge disse timene og dagene var, og gir nerve til en film som makter å forene medrivende intensitet og pedagogisk historiefortelling. Den bør definitivt nå et voksent publikum. For de yngre tilbyr den en spennende og nyansert historietime som både forklarer den politiske situasjonen rundt okkupasjonen, og kongehusets stilling i det norske folk under og etter krigen.

Så får det stå sin prøve at selv den argeste republikaner risikerer å komme i nærkontakt med sin indre rojalist de to timene filmen varer.