Slik husker vi Wenche Foss

Helt til det siste tenkte Wenche Foss på de svakeste blant oss.

  • NTB
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel

Wenche Foss, en av Norges kjæreste og mest kjente skuespillere, døde mandag, 93 år gammel. Wenche Foss døde på Diakonhjemmet sykehus.

— Et langt liv med evne til å gledes og glede er ved veis ende. Takk til alle som var der for henne. Mors siste ønske var at hilsener til hennes minne gis til noen som sjelden får en blomst, sier hennes sønn Fabian Stang, via sin pressekontakt Rune Dahl.

Et par dager før hun fylte 93 år den 5. desember i fjor, da hun delte ut æresprisen som bærer hennes navn, fortalte hun åpent om at hun var alvorlig syk og neppe ville leve i mange uker til. Hun fortalte også at hun hadde donert sitt legeme til forskningen og at hun hadde akseptert døden.

— Jeg er kanskje litt forbauset over at jeg har akseptert det. Men husk på at jeg er blitt 93 år og har opplevd så mye, og jeg vet at Fabian er lykkelig. Det er det eneste som har betydd noe i den senere tid. Da tenker jeg at jeg godt kan sovne inn, sa Wenche Foss da hun trodde hun møtte pressen for siste gang.

**Les også:

Les også

- Ingen kan ta hennes plass

— Ingen kan ta hennes plass**

Et offentlig liv

En uke etter at hun personlig delte ut Wenche Foss' Ærespris til humoristen Hege Schøyen og idrettslaget Freestyle, et tilbud til funksjonshemmede i Oslo-området, ble hun selv beæret med GC Rieber Fondenes ærespris for sin åpenhet om døden.

Den utrolig populære skuespilleren levde mesteparten av sitt liv i offentlighetens rampelys. Og hun elsket det. Som få andre kunstnere var hun et begrep som alle kjente. Hun debuterte på scenen i 1935, 17 år gammel, og var siden den gang en lysende stjerne.

På 90-årsdagen 5. desember 2007 ble Wenche Foss feiret på Nationaltheatret. Her sprudlet og glitret jubilanten som vanlig, til tross for et mange uker langt opphold på rekonvalesenthjem etter et beinbrudd to måneder tidligere.

I nærmere en halv time fortalte hun det fremmøtte pressekorpset om episoder fra sitt rikholdige liv, om tiden på Nationaltheatret, om mennesker hun har møtt og saker hun har brent for. Hukommelsen var det ingen ting å si på, selv om hørselen var litt svakere enn tidligere.

Å bli så gammel er egentlig et mareritt, og det er nesten flaut når yngre kolleger går bort før meg.

Wenche Foss om 90-årsdagen

Lang arbeidsdag

Hva som hadde vært høydepunktet i livet hennes var det umulig for jubilanten å svare på. Men at hun har vært utrolig privilegert både i yrkesliv og privatliv, la hun ikke skjul på under 90-årsfeiringen.

— Da jeg ble ansatt på Nationaltheatret, tok det halvannet minutt! Vi var jo ikke så mange den gang, og det var atskillig enklere å få roller. Jeg synes virkelig synd på alle de begavede unge menneskene som må på audition i dag, vi var jo vanvittig privilegert sammenlignet med dem.

Hennes arbeidsdag strakte seg gjerne utover halve døgnet, ikke minst etter at hun ble pensjonist, 70 år gammel. Men hardt arbeid, rikelig søvn og et godt glass vin var det glamorøse overskuddsmennesket Wenches oppskrift på en god pensjonisttilværelse.

Men å fylle 90 år var ikke bare morsomt, hevdet hun.

— Å bli så gammel er egentlig et mareritt, og det er nesten flaut når yngre kolleger går bort før meg.

Artikkelen fortsetter under videoen.

De svakes parti

Bak den glitrende fasaden banket et særdeles varmt hjerte med omsorg for samfunnets stebarn, for psykisk utviklingshemmede og for mennesker som var blitt urettferdig behandlet.

Wenche Foss hadde evnen til å engasjere seg utenfor scenen, ikke minst i saker hun oppfattet som urettferdige. Noen ganger ble hun direkte sinna og la ikke fingrene imellom når det gjaldt å ta de bestemmende myndigheter fatt.

Selv ble hun rammet av kreft for første gang for mer enn 30 år siden. Også det taklet hun annerledes enn de fleste. Hun sto fram og fortalte om sitt manglende bryst etter kreftoperasjonen. Med sin åpenhet hjalp hun mange medsøstre med å akseptere sin skjebne.

— Livet mitt har bydd på dager av alle kulører, fra det rosenrøde og lyseblå til det sorte. Min verden ramlet sammen da min førstefødte sønn Tommeliten døde bare fire år gammel. Men noen grå hverdag har jeg ennå til gode å oppleve, sa Wenche Foss da boka «På livets scene» kom ut i 1992. Ved samme anledning kommenterte hun også de mange presseomtalene som har blitt henne til del gjennom årene.

**Les også:

Les også

- En diva med sto D

— En diva med sto D**

Mor og bestemor

  • Jeg har alltid vært en åpen person, og enkelte ganger er jeg blitt dypt såret over ting som har vært skrevet. Men vil du være med på leken, må du tåle steken. Og min erfaring er at folk flest glemmer det som står skrevet utrolig fort, sa primadonnaen da hun fylte 80. Wenche Foss etterlater seg sønnen Fabian Stang og to barnebarn. Selv om hun ikke likte at sønnen gikk inn i politikken, var hun svært stolt da han ble utnevnt til ordfører i Oslo høsten 2007. Hennes rolle som mor og bestemor betød mer for henne enn rollene på scenen. Men en av hennes siste store TV-roller var for øvrig nettopp som bestemor - i NRK-serien «Vestavind». Ingen primadonnarolle, men en rolle fra livets virkelige virkelighet på en liten gård i karrig vestlandsnatur.

Også kong Olav var glad i Wenche Foss og satte pris på hennes prestasjoner på og utenfor scenen. For sin scenekunst og sin innsats innen humanitært arbeide ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1972. I 1988 ble hun Kommandør med stjerne.

Så kan jeg godt stå som på scenen og takke for meg og si: Jeg er forberedt på min avgang, for jeg har hatt et så rikt liv.

Wenche Foss om døden

- Takk for et rikt liv

Men også andre satte pris på Wenche Foss. I 1987 fikk hun den franske æreslegion, I 1992 Ibsenmedaljen, og i 1991 ble hun Æres-Amanda for sin filminnsats gjennom tidene.

I tillegg har hun fått en mengde andre utmerkelser for sin innsats på forskjellige plan, som kritikerpriser, leserpriser, laurbærkranser, pokaler og idrettsmerkestatuetter. Oslo Bys høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen, er også blant hedersbevisningene hun har mottatt, men i 1991 returnerte hun medaljen til Byrådet – i harnisk over sykehuspolitikken i landets hovedstad.

I flere intervjuer har Wenche Foss blitt spurt om hun noen gang tenkte på døden.

— Altfor meget, svarte skuespilleren og la til:

— Jeg vil så gjerne dø motsatt av det å bli født. Når man blir født, så står alle og ler og ønsker deg velkommen, og du selv gråter som regel. Når du dør, gråter kanskje noen. Men mitt ønske er at jeg må smile. Så kan jeg godt stå som på scenen og takke for meg og si: Jeg er forberedt på min avgang, for jeg har hatt et så rikt liv. Tusen millioner takk!

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert
BT anbefaler

Skjelt ut av Wolfe: – Det likte jeg godt!

Brann har gått 20 seriekamper uten å tape.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Kampsportinstruktør siktet for seksuell omgang med mindreårig. Utelukker ikke flere fornærmede.

  2. Slik forklarer de Branns kanonsesong

  3. I det stille har 79-åringen bygget opp en av byens største bedrifter. – Beste noensinne.

  4. Store forskjeller mellom kommunene. Her får innbyggerne billigere strøm.

  5. Vil ha nullutslipp i Bergen. Forventer ikke det samme av Askøy.

  6. Feil rettet på Bergensbanen – fortsatt forsinkelser