Snop for øyne og ører

Utstillingen i Oseana gir en leken og stemningsfull lydopplevelse.

Publisert Publisert

TUR I PARKEN: Galleri Hvelvet i Oseana på Os er for tiden transformert til en magisk park, som fungerer som et slags møtepunkt for fantasi og virkelighet, eller det indre og ytre, mener BTs anmelder. Foto: Renate Synnes Handal

  • Renate Synnes Handal
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
5 av 6 hjerter

Konsertinstallasjon. Siden jeg så dette finurlige ordet første gang, har jeg lurt veldig på hva det innebærer.

Hva kan man egentlig forvente seg når man blander noe helt temporært med et mer permanent og fysisk forankret uttrykk?

På Oseana lørdag fikk jeg endelig svaret. Og det er som snacks og snop for både øyne og ører.

Galleri Hvelvet er for tiden transformert til en magisk park, som fungerer som et slags møtepunkt for fantasi og virkelighet, eller det indre og ytre.

Rommet fremstår som lekent. Med ulike materialer, farger, former og teksturer, ønsker utstillingen store og små publikummere velkommen med utstrakte armer.

Les også

Kunstlokalet har vært stengt for bergenserne i 40 år. Nå åpnes det.

Referansene til parken finnes klar og tydelig; her er elementer som etterligner trær, men også objekter som er bygd av tre.

Gulvet er dekket av små, mangefargede tøystykker, som gjenskaper følelsen av å vasse rundt i dødt løv på høsten.

Jeg undrer meg over hva parken betyr – er den kanskje et symbol for hvilepulsen selv? Med sine evigvarende sommerkvelder blant gode venner?

Selve installasjonen består av flerfoldige spesialkonstruerte høyttalere; alle utformet for å understreke sin egen, unike lyd.

Noen er bygd inn i lange rør av pappmasjé, som ligner megafoner som kommer opp av bakken. Andre er mer geometriske, med materialkombinasjoner som MDF og porselen eller stål.

Én er bygget inn i en trebenk, hvor man bokstavelig talt kan sette seg ned på vibrasjonene.

LYDEN LEVER: Det er så godt gjort å gi lekenheten en så sentral rolle i store samarbeidsprosjekter som dette, mener Renate Synnes Handal. Foto: Renate Synnes Handal

Før lørdagens åpningskonsert fikk vi beskjed om at det var lov til å gå rundt i hele rommet, og vandre rundt hele tiden.

Mens komposisjonen til Mari Kvien Brunvoll begynte å bevege seg ut gjennom de ulike høyttalerne, beveget publikum seg rolig rundt i konsentrert og undrende lytting.

Det er en fin opplevelse. Rommet blir fylt av en salig, forsiktig og delikat stemning.

Skimrende metalliske lyder bygger under jazzsangerens vokal. Det er som om stemmen hennes tar meg i hånden og introduserer meg for alle høyttalerne, én etter en.

Jeg trekker på smilebåndet av posituren mange inntar, hodet bøyd ned litt på skrå, med ett øre pekende oppover. Slik ser vi tydeligvis ut når vi hører ordentlig etter.

Del to av konserten var det finske Antti Sakari Saario som sto bak.

Med dronete basslyder og en mer rytmisk driv, la hun mer til rette for å kjenne på lydbølgene. Jeg sier kjenne, for det var virkelig en fysisk opplevelse.

Les også

Kunsten hennar blir kopiert i Kina: – Det er umogeleg å stoppe

Det er så godt gjort å gi lekenheten en så sentral rolle i store samarbeidsprosjekter som dette, og spesielt i utstillingsformatet, der det vi forventer er helt avklarte og ferdige verk.

Gjennom hele utstillingsperioden kan publikum komme innom for å være med på felleskomposisjoner sammen med kunstnerne. Man kan ta med seg egne instrumenter, eller låne forskjellig utstyr av dem.

Slik minner denne gjengen oss på at veien stadig blir til mens man går.

Jeg tar med meg en herlig følelse når jeg forlater lokalet.

Publisert

Les videre

  1. Så mange komponister må det til for å lage en Alan Walker-hit

  2. Natalie Portman briljerer som popikon

  3. Vibeke Flesland Havre vil brenne opp penger utenfor teateret

  4. Kunstnerne bak Black Box-teateret krever erstatning

  1. Kunstanmeldelse
  2. Kunst
  3. Utstilling
  4. Trær
  5. Lek