Stine Robin Eskildsen har publikum i sin hule hånd

Stine Robin Eskildsen er den perfekte castingen til denne rollen.

Publisert Publisert

«EVIG SØNDAG»: Som jeg-personen er Stine Robin Eskildsen frekk og fremtredende på den ene siden og forsiktig og unnlatende på den andre. Foto: Thing

  • Charlotte Myrbråten
4 av 6 hjerter

Hun var for spinkel i rollen som Hedda Gabler tidligere i vår, men denne gangen fyller hun den spinkle jeg-personen med all sin angst, depresjoner, mange nedturer og små oppturer til det fulle.

Hun er helt alene på scenen i denne monologen, og man savner aldri noen andre.

Den selvbiografiske romanen «Evig søndag» skildrer et år i Linnéa Myhre sitt liv. Myhre har lenge vært åpen om sin spiseforstyrrelse, og denne romanen beskriver et av årene det går ekstra ille.

Den finfine og meget beskrivende tittelen «Evig søndag» sier noe vesentlig hva jeg-et føler om livet sitt.

Det er et hav av tid som hun ikke vet hvordan hun skal bruke opp. Det er en dødslengsel og matlengsel, sovepiller og Pepsi max. Som forfatter og blogger har Myhre lenge lagt hjertet lagelig til for hogg. Med sitt karakteristiske svartsyn og sin tørre humor har hun beskrevet hverdagen.

Hun har vært bloggsfærens frekke kusine i starten av karrieren, før hun senere har jobbet for å belyse hvordan en del av bloggsfæren kan ha en veldig uheldig påvirkning, spesielt på unge jenter – og da henne selv inkludert. Og hvordan hennes følgere igjen har påvirket henne.

Robin har en avvæpnende spillestil som ivaretar mye av Myhres humor. At hun er alene på scenen, forhindrer ikke mange dialoger. Hun snakker med undulaten Twitter, den onde stemmen inni seg som sier hun kan bli tynnere og med sin mor.

Scenografien er enkelt utført med et stort ark. Her tegner hun opp livsforløpet når hun vil dø – og hvordan hun skal bygge seg opp mentalt til det. Hun har også et slags garderobeskap med klær.

Klærne henger inni store svarte poser som nesten minner om likposer, og underbygger dødslengselen i teksten. Det samme med hvordan hun kritter opp seg selv og stryker seg selv delvis ut.

Foto: Thing

Forestillingen er variert, og musikk brukes effektivt for å bryte opp. Noen ganger er ikke stemmevolum og lyden på musikken justert, så vi hører rett og slett ikke hva hun sier. Andre ganger blir utbruddene hennes rettet mot den indre vonde stemmen litt for eksplosive, overtydelige og brå.

Forestillingen er best når den leker med jeg-personens enorme kontraster mellom behovet for å bli sett og for å gjemme seg helt vekk.

Selv om denne en-kvinne-forestillingen allerede varer nesten 90 minutter, kjennes det som om det rundes av og pakkes sammen altfor kjapt.

Ett av forestillingens tyngste øyeblikk er da hovedpersonen beskriver hvordan hun ble lagt inn på sykehus i Kristiansund fordi hjertet holdt på å bryte sammen. Fra det øyeblikket – til «hei hei, det går litt bedre nå og ha det bra» skjer altfor brått.

Innvendinger til tross, Eskildsen er verdt turen til teateret alene, og hun løfter tematikken med sterkt spill og presis formidlingsevne. En tematikk som dessverre også synes å være evig aktuell.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Person falt i vannet i Biskopshavn

  2. Smittefritt i Bergen i to veker

  3. – Ser jeg hvit ut? Snakker jeg gebrokkent?

  4. Slik blir det når barnehagene i Bergen får normal åpningstid

  5. – Eg hatar kattar

  6. Treningssentrene må fortsatt vente med gjenåpning

  1. Teater
  2. Linnéa Myhre
  3. Angst
  4. Sykehus
  5. Blogg