I den vesle bygda Knert-Matilde bor Trille (Preben Hodneland)og Lena (Sulekha Ali Omar). De er kanskje bestevenner.

Trille lurer innmari på dette, for Lena har ikke sagt noe, men han er sikker på at hun er hans bestevenn. Rundt seg har de foreldre og besteforeldre bosatt i et vestlandsk kystlandskap hvor feiring av Jonsokk, sankeing av lam og fisketurer utgjør hverdagen. Der Trille føler seg liten og redd er Lena den aller modigste. Maria Parr sitt univers kjent fra boka er kjært for mange, ikke minst gjennom en fantastisk iscenesettelse i tv-versjonen.

Sceneversjonen er blitt minst like magisk. Scenografien er noe av det vakreste og mest funksjonelle jeg har sett (kanskje slått av Fuglane på Det Norske Teatret en gang på videregående). Et stort lerret viser vestlanske fjell og to fysiske fjell ligger lengre inn på scenen. To stiger med vindu illustrerer de to vennene og naboene sine rom, men brukes også til å klatre i og er sentrale når de endrer mentale landskap.

Et åpent scenerom gir skuespillerne mye plass og muligheter til å utfolde seg og der lyd og lys underbygger imponerende endring i vær og vind, årstid og tid på dagen. Gulvet brukes både til hav, låve, fjell og de ulike hjemmene vi er i og viser hvor godt det fungerer å skape ulike rom uten fysiske vegger (som mye teater for barn ofte ser ut til å sverge til).

Trille er også forteller i historien som begynner på slutten før alt nøstes opp etterhvert. Han henvender seg til salen og veksler på å være distansert og i full innlevelse. Ali Omar og Hodneland i rollene som barna imponerer stort. De unngår alle fellene voksne som skal spille barn ofte går i der man skal være oversøt, overivrig og overbarnslig. De tar åpenbart rollene sine på alvor og får frem massevis av nyanser, gleder og sorger.

Miljøet rundt dem er det heller ikke noe å si på. Julia Bache-Wiig er uimotståelig som alenemora som kun mangler et halvt år på Kunsthøgskolen, det lyser kjærlighet ut av øynene til farfar Sverre Røssummoen (som ofte er å se i langt mer halvskurkete roller), Jonatan Filip gjør de små rollene han er i store og viktige, Sissel Ingri Tank-Nielsen i rollen som tante farmor skaper et rom der tempo tas ned og de store temaene tas opp og Idun Losnegård og Sigmund Njøs Hovind får både frem kjærlighet og nevroser som foreldre.

Dramatiker Jesper Halle har gjort en fantstisk omskrivning og fått med seg veldig mange elementer, uten at det virker heseblesende og hektisk. Cecilie Mosli sin regi er både kreativ og orignial og undervurderer aldri sitt publikum. Det aller aller meste fungerer utrolig godt (jeg er litt usikker på engelen som dukker opp kunne med hell vært kuttet) og før det har gått en time har jeg blitt rørt til tårer flere ganger. Musikken er av Odd Nordstoga og platen Bestevenn er kanskje hans beste plate. Og ja takk, gjerne mere nynorsk dramatikk på DNS.

Jenten foran meg på vei ut av teatret som brått snudde og løp inn igjen i salen og ropte «jeg vil se det igjen!» var absolutt inne på noe.