Revolusjonens røst

Flimrende, kunstig og med enkelte høydepunkt

Publisert:

OPPRØR: Marius (Eddie Redmayne) er blant opprørerne som krever rettferdighet for Frankrikes fattige. FOTO: FILMWEB

3 av 6 hjerter

«Les Misérables» er en fantastisk musikal. Basert på Victor Hugos roman, ikledd Claude-Michel Schönbergs musikk, er den elsket og sett av mer enn 60 millioner i den vestlige verden. Med sitt rop om rettferdighet for verdens fattige og utstøtte, har den i lys av krisen i Europa også fått fornyet aktualitet.

Mer enn å spisseden aktualiteten, fremstår Hoopers filmatisering som et gjennomtenkt, villet forsøk på smelte sammen teaterscenens og filmens særegne kunstuttrykk, for å la dem gå opp i en høyere enhet, så å si.

Fra scenen tar den med seg en lett stilisert scenografi, et smått kunstig visuelt uttrykk. Dataanimasjonene har det samme kulissepreget, tidvis storslått blåst opp, men hele tiden med det teatrale i behold.

Dessuten fremføres sangene «live», i lydopptak gjort parallelt med filmingen.

Fra filmentar regissør Hooper og fotograf Danny Cohen i bruk kameraets særegne evne til nærkontakt med situasjoner og ansikter. Et grep som i Hoopers forrige film, Oscar-vinneren "Kongens tale", ga intimitet og nærvær til den personlige rammen som utgjorde filmens kjernepunkt.

Her, i de brokete, fattigslige bakgatene i 1800-tallets Paris, i ekteparet Thénardiers kneipe, blant horene i havnen, skaper det nærgående, dynamiske kameraet – og en hektisk klipperytme – et overflatisk, flimrende inntrykk. Detaljer rekker ikke å feste seg. Oversikten glipper. Litt for ofte oppstår en underlig avstand mellom den nesten klaustrofobiske tettheten i bildet, og Schönbergs mektige musikk. Sistnevnte fordrer hyppigere vegg-til-vegg-bilder enn Hooper og Cohen gir oss.

Resultatet er atfilmversjonen på en underlig måte virker trang og innsnevrende, der den – i motsetning til teaterscenen – kunne utvidet bildet av så vel tid som personer og masseopptrinn.

Av og til fungerernærheten. Kamera skal og stå klistret på Anne Hathaway når hun bokstavelig talt synger på siste verset. Hathaways versjon av "I Dreamed A Dream" – filmet i en eneste tagning – er en oppvisning i følsomhet og naken fortvilelse, tårer, snørr og klærne i laser, fremført med gåsehudfremkallende innlevelse. Noen vil synes det blir i meste laget. Andre vil ta til tårene, slik The Academy trolig gjorde da de Oscar-nominerte Hathaway for innsatsen.

Hathaway spillerFantine, fabrikkarbeidersken som mister jobben og ender i prostitusjon, før hun dør en sørgelig død.

Jean Valejan (Hugh Jackmans) føler ansvar for hennes skjebne. Den tidligere straffangen tar til seg Fantines datter Cosette (Amanda Seyfried), og lever tilbaketrukket og i skjul for inspektør Javert, som stadig jakter på ham.

I Paris brygger det opp til folkeopprør. Cosette forelsker seg i Marius (Eddie Redmayne), en av opprørerne.

Jackmans straffangegår det ubetinget an å tro på. Særlig i de første scenene, der han møter Javert og virkelig ser ut som om han har sonet 19 år for å ha stjålet en brødskalk (og forsøkt å rømme).

Ut over det er han stødig og uangripelig, selv om jeg ikke deler The Academys syn på prestasjonen. Også han er Oscar-nominert.

Russell Crowes Javert er forbausende neddempet, på grensen til tam og ufarlig.

Det slu og pengegriske ekteparet Thénardier blir i Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohens skikkelser et barokt, komisk innslag, noe som for så vidt trengs i det ellers skjebnetunge melodramaet. Isolert sett gjør de to veldig gode figurer. Samtidig får jeg følelsen av at de hører hjemme i en annen, langt mer satirisk film.

Dette er ikkeen musikal der man brått bryter ut i sang og dans. Her danses ikke, men synges stort sett hele tiden. Antallet talte setninger kan telles på en hånd.

Det fordrer at man har sans for stilen. Strengt tatt fordrer det også svært gode sangstemmer. Litt grufs tåles, den av og til rufsete sangstilen kler stoffet, men jeg slet litt med Hugh Jackmans stemme, som i lengden ble noe enerverende.

Vekslingen mellom storslåtte ensemblefremføringer og vare soloprestasjoner fungerer fint. Signaturmelodien «Do You Hear the People Sing?» — der stykkets sosiale og politiske budskap fremføres med bevegende kraft – står i en særstilling. Hathaway er nevnt, nevnes må også Eddie Redmaynes "Empty Chairs at Empty Tables" og Samantha Barks (Eponine) "On My Own".

Nevnes måogså Daniel Huttlestone som gategutten Gavroche. Han har tilstedeværelsen og livfullheten jeg ellers savner, han er mer menneske av kjøtt og blod enn de øvrige, som i stor grad blir nokså utvendige figurer som ikke berører meg.

Jeg savner i det hele tatt å bli berørt. Jeg savner større ro, mer dybde, og en tydeligere forståelse for raseriet som resulterte i barrikadene og ropet om rettferdighet.

Publisert: