Kontroll på Koengen

Feststemt begravelsespolka i regnværet.

Publisert Publisert

Kaizers2.jpg Foto: Paul S. Amundsen

5 av 6 hjerter
  • Petter Lønningen

DET NYTTER IKKE å gå stille i dørene når man vil bli rockestjerne. Da Kaizers Orchestra albumdebuterte i 2001 var de noe så sjeldent som et norsk rockeband med et gjennomført tekstunivers og et visuelt uttrykk som matchet den vindskeive, energiske sirkusrocken. Før dem var det strengt tatt bare Turboneger som hadde våget å ta dette skrittet fullt ut; norsk rock var fremdeles uten kredibilitet, og norsk rock på norsk hadde ingen sjanse på radioen.

Få år senere regjerte vokalist Janove Ottesen over 50 000 tilskuere på selveste Roskilde-festivalen, en bragd uten sidestykke for et band som ble født på en studenthybel i Bergen. Men etter åtte album (inkludert en trilogi), to spellemannspriser, en musikal og konsert med Kringkastingsorkesteret er det altså slutt for et av Norges beste liveband.

Som en dirigent styrer Ottessen publikums applaus og det før bandet har spilt sin første tone. Deretter går det slag i slag med «Aldri vodka, Violeta» og «Siste dans», begge fra den solide sisteplaten i «Violeta»-trilogien. «Delikatessen» og «Tusen dråper regn» setter virkelig fyr på publikum; bandet jobber hardt og Ottessen crooner seg elegant gjennom slagene. Lyden er kanskje litt ullen, men de ulike detaljene i lydbildet bæres likevel frem til folk flest.

KAIZERS STØRSTE PROBLEM er deres egen produktivitet. Det er ikke til å komme fra at bandets høyst varierte katalog rommer mye gull og en god del gråstein. Mye av særpreget forsvant midtveis på 2000-tallet og på deler av «Violeta»-trilogien var pondusen så stor at den subbet i bakken. Patosfylte låter som «Forloveren» er så forutsigbare at de ikke kan reddes av et energisk liveshow – og fremdeles er kvelden såpass ung at bandet ennå ikke har satt inn høygiret.

«Veterans klage» er en fin gave til fansen – det er påfallende stille i de bakre rekkene når de første strofene runger fra høytalerne. Til gjengjeld får alle være med på moroa når festlåten «Knekker deg til sist» drønner fra scenen.

Bandet gjør klokt i å velge så bredt fra sin katalog; folk flest får hitlåtene de kan synge med på, og de som gjennom 13 år har investert tålmodighet, svette og tårer får det de fortjener. Slike grep gjør konserten til noe mer minneverdig enn en typisk hitparade – akkurat disse låtene får man kun i en sammenheng som denne.

«Bøn fra helvete» byr på mer lekenhet enn albumversjonen gjør og «Tokyo Ice til Clementine» gynger trivelig i vei, før en seig og suggererende «Kontroll på kontinentet» får flere tusen par hender til å strekke seg mot nattehimmelen. Overgangen til «Evig pint», «KGB» og «Jævel av en tango» funker utmerket: særlig «KGB»s mektige groove slår ekstra godt an når publikum har fått varmen i seg.

«NORGES BESTE LIVEBAND» er kanskje å ta litt vel godt i, men Kaizers jobber hardt for at publikum skal få valuta for pengene. Særlig Ottesens evner som frontfigur kan ikke understrekes nok; han er åpen og direkte i møte med publikum, men tyr aldri til ubehagelig påtvunget publikumsfrieri. Selv ikke når han erklærer Kaizers for å være et ekte bergensband – det var her de ble dannet, skrev alle sine låter og spilte inn alle sine album – føles det påtatt. Og selvfølgelig tar publikum godt imot en slik kjærlighetserklæring.

Etter «Salt & pepper» roer bandet ned igjen tempoet med «På ditt skift» og den såre «Frå sjåfør til passasjer». Konserten er godt regissert; høydene leder godt over i roligere partier noe som gir publikum anledning til å ta inntrykkene inn over seg. Etter «Svarte katter & flosshatter» er det klart for kveldens største høydepunkt så langt: allsangen starter allerede på første strofen av «Hjerteknuser» og vedvarer som dels duett, dels dialog Ottesen og publikum imellom. Koengen gynger og Ottesen kan ikke annet enn å rope «i hællvætte, sé på det hær. Dåkkar é så flåtte!» på tilnærmet kav bergensk. Dermed er det ikke til å komme ifra at den litt sidrumpede «Dieter Meyers Inst.» blir et aldri så lite antiklimaks – uavhengig av hvor mye juling oljefatene får underveis – som siste del av det annonserte settet for den første norske headlineren på Koengen noensinne.

MEN SELVFØLGELIG er det ikke slutt helt ennå. Bandet tar seg tid til hele seks låter fordelt på to ekstranumre. «Begravelsespolka» (med innlagt steppenummer), hallelujastemning på «Resistansen», en slående mektig «170», «Maestro» og «Die Polizei» er festrock av beste sort, og når de siste tonene av «Ompa til du dør» dør hen i høytalerne har bandet fått feire de fleste aspekter ved hele sin karriere, slik en avskjedskonsert skal gjøres.

Kaizers Orchestra ga norsk rock tilbake troen på seg selv, og har vist at det er mulig å leve av musikk selv etter internettet. Det krever bare at man tar seg selv og fansen på alvor. Det gjorde de også denne kvelden.

Publisert