Festmåneden desember synger en sørgmodig sang. Mens restauranter lokker med levende lys og førjulsstemning, står små og store saler tomme.

Kulturhovedstaden Bergen ser ut som en spøkelsesby, men i kulissene holdes hjulene i gang.

Bak stengte museumsdører og lukkede scenegardiner er lysene tent. Det er noen som vasker, bygger og øver.

Forhåpentlig vil nedstengingen bare være et vagt minne når publikum igjen kan sette sine føtter hos kulturinstitusjonene i Bergen.

I mellomtiden jobbes det knallhardt for å være klar når den tid kommer.

Klovnemunnbind og eget testrom på DNS

I kostymeavdelingen på Den Nationale Scene står Elin Haraldsø foran skredderbysten. En hvit brudekjole sys sammen, tøystykke for tøystykke.

Den er til Emilia Rossmann, som skal spille Madame Bovary til våren.

– Det er roligere dager og lite stress. Til vanlig har vi mange produksjoner samtidig og løper rundt i gangene her, forteller hun.

Fire symaskiner står på hver sin arbeidspult, én meter fra hverandre og med store pleksiglass på hver side.

– Vi kan ikke jobbe så mange her inne om gangen. Nå må designerne sende bilder til oss av hvordan kostymene skal se ut.

Deretter diskuterer de videre på videotjenesten Teams.

Også snekkerne Andreas Söderlund og Audun Lie har rolige dager. Verkstedet lukter av fersk sagflis. De to bygger et hotellrom til en av vårens forestillinger.

– Nå ligger vi langt foran skjema, det er vi ikke vant til, sier Söderlund.

De følger smittevernreglene etter beste evne, men innrømmer at det ikke er så lett.

– Vi er jo i samme kohort, men forsøker å holde avstand til de andre i avdelingen. Hvis en av oss skulle bli forkjølet, blir den andre det også. Så langt har det gått bra, sier Lie og banker i arbeidsbordet.

Teaterbygget er fullt av trange ganger, bratte trapper og mild overtro. Smittevernombud og rekvisittsjef Frode Prestegård tør ikke utfordre teaterets høyere makter.

– Ingen har vært smittet så langt, sier han og banker to ganger på armlenet til et av 450 tomme seter foran Store Scene.

Foran ansiktet har han munnbind og rød klovnenese.

– Vi har jevnlig testet alle ansatte. Resepsjonen har vi gjort om til eget testrom.

«Koronasone» står det på døren. En ansatt kommer med påfyll av desinfiserende middel.

– Den viktigste mannen på huset, sier Prestegård.

På møterommet er trebordet blitt ødelagt av å vaskes med sprit før og etter alle møter.

Den samme skjebnen har rammet rekkverket i trappen. Treverket som startet året med gyllen, kastanjebrun glans, er nå bleket og flisete.

I Grieghallen er det endelig jobb

I den dunkle foajeen til Peer Gynt-salen i Grieghallen leder lysslynger veien forbi dispensere med håndsprit. Et høyt bord inngjerdet med pleksiglass er midlertidig billettluke.

– Det er så deilig å se litt folk!, sier vekter Thea Marie P. Gaustad. At det kun er 20 publikummere i en sal som rommer 1500, gjør det nesten enda hyggeligere, synes hun.

Et lite knippe stoler står parvis i lokalet. Runde bord er dekket med hvit duk, telys og drikkemenyer for app-bestilling. På scenen varmer Didrik Solli-Tangen opp stemmen.

– Selv om kun 20 personer får komme inn, gjør vi alt vi kan for å gi dem en skikkelig fin opplevelse, sier prosjektleder Hanne Sætre Thunestvedt.

Grieghallen har vanligvis 50.000 besøkende bare i julen. Fra mandag har byrådet åpnet for inntil 50 deltakere på innendørs arrangementer på offentlig sted.

– Jeg blir hoppende glad når artistene vil gjøre dette. Vi sitter jo hjemme og tripper for å komme inn på jobb.

Klistremerker på gulvet minner om å holde avstand. Smittevernreglene listes opp på TV-skjermer i hele Grieghallen.

I trappen gnikker Karolina Siekiera på rekkverket med en klut.

– Det er en viktig jobb i disse tider, sier renholderen bak munnbindet.

Renholderen går over dørhåndtak, bord, stoler og toalett. Når alle berøringsflater er spritet ned, begynner hun forfra igjen – som et slags hederlig sisyfosarbeid.

– Jeg tror også det skaper en trygghet for gjestene, at de ser meg utføre denne jobben.

– Og du gir ikke konserten en sniktitt, da?

– Å nei, det gjør jeg ikke. Jeg har én oppgave her i kveld, og det er å se til at alt er rent.

Limpistol og vasking i Pepperkakebyen

– Oj, her holder det på å falle. Dette må jeg fikse, sier Pepperkakebyens arkitekt, Kjersti Hjelmeland Brakstad.

Sverresborg har sunket sammen og sprukket opp. For å unngå kollaps – før Pepperkakebyen har hatt publikum i det hele tatt – trenger den byggmesterhjelp fra Brakstad.

Hun henter limpistoler og plugger dem i.

– Selv om det ikke har fått åpne ennå, er vi nødt til å være her. Vi er innom hver dag, sier pepperkakebygeneral Steinar Kristoffersen.

– Det er hele tiden hus som må repareres. Til nå har vi reparert 60 til 70, legger Brakstad til.

I trappene ned mot Sentralbadets gamle basseng, kommer renholdsarbeider Jurate Kleisiene. Støvsugerlyden gjaller gjennom rommet.

Brakstad speider utover byen. Så tar hun av seg skoene og spretter opp på bordet. Et feiltråkk – og Johanneskirken, Statsraaden eller Bryggen kan ryke med.

– Jeg kan mine veier, sier Brakstad, og retter på det lysende hjertet som også pryder den spiselige versjonen av Rådhuset. Hun har hatt samme jobb hver jul i 29 år.

Sjefen selv jobber mest på kontoret. Kristoffersen søker om penger for tapte inntekter, og planlegger åpning med strenge restriksjoner. Håpet er å åpne tirsdag 8. desember.

Uansett må det støvtørkes og vaskes slik at byen holdes fin. Men én vedlikeholdsjobb kan droppes når ingen gjester kommer inn, forteller Brakstad:

– Vi har sluppet å skifte isopor. Vanligvis plukker barna på isoporen og river litt av.

Alene med kunstverkene og stillheten

– Jeg liker jo å gå alene i fjellet, men plutselig var det slik på jobben også, sier driftsleder Jan Daae Lampe på Kode.

Han går mellom tronstoler, mahognibord og skap i art noveau-stil fra den nedstengte Knag-utstillingen.

Da Kode stengte alle museer og permitterte 38 ansatte i mars, var driftslederen en av de få som ble værende med kunstverkene – og stillheten.

– Det merket jeg veldig. Men jeg er jo litt spøkefull, så jeg tøyser stadig med meg selv for å holde humøret oppe.

I november ble museene stengt ned igjen, men fra mandag har byrådet tillatt muséene å gjenåpne. Under nedstengingen jobbes det likevel hardt.

– Ikke alle tenker på dette, men noen må jo sørge for at levekårene til bildene er i orden og at sikkerheten ivaretas.

En etasje ned og bak fem sikkerhetsdører, leder samlingsforvalter Kjartan Skår vei inn til samlingsavdelingen.

– Se, her har vi fått inn et verk av Ida Helland Hansen i 15 ulike deler. Det skal nå registreres i databasen vi bruker, sier Skår.

Det jobbes iherdig med å kategorisere og kontrollere museets titusener av kunstobjekter.

– Det er ganske tidkrevende, og det skal gjøres skikkelig. Kanskje er det en fordel nå som det er stengt ned, at vi har mer tid.

På gulvet sitter konservatorene Sarah Benson og Philipa Kate Moxon med hver sine munnbind, og børster forsiktig over et tekstilverk som skal til utlån.

– Vi klarer å holde avstand og jobber vanligvis med munnbind på grunn av støv, så det er ikke så annerledes. Men det er travelt nå under korona. Det er mye som må gjøres bak kulissene før kunstverkene skal klargjøres før bruk, sier Benson.

Et steinkast lenger ned i gaten, på Rasmus Meyers samlinger, er produksjonsleder Erik Markestad og flere museumsteknikere i ferd med å henge opp et verk av Christian Krohgs.

– Vi vil tilby utstillinger selv om det er stengt ned, sier Line Daatland, direktør for samling og utstillinger.

Kulturdepartementet varslet nylig økte tilskudd til enkelte kulturinstitusjoner – dels for å dekke inntektstap, og dels for å støtte alternative formidlingsformer.

– Vi skal ha en filmvisning der vi inviterer folk inn og gir en vandring gjennom salene, sier Daatland.

– Vi gjør det vi kan, selv om «the real deal» er best.