Deilig norsk galskap

En absurd aften med Antonsen & co.

ROSA HELVETE: Underlagt sin kone og verge Sigrid (Linn Skåber), havner det tidligere curling-esset Trond Paulsen (Atle Antonsen) nederst på rangstigen i sitt eget hjem. FILMWEB

Velkommen, Trond Paulsen, din sårbare harrytass, fanget i et stilisert univers av rosa interiør og psykiatri, dårlig påført rouge og grisepreik i strie strømmer fra fyrer enda mer harry enn deg, og enda sjukere.

Velkommen, du curlingbanens konge og pedant, med ru is og lodotter på hjernen, og et hjerte av gull.

Du fortjener applaus. Om ikke vilt jublende, så blidt bifallende i alle fall.

Som ektefødt barn av norsk curlingsports fremgang de siste årene, er "Kong Curling" et ektefølt forsøk på å lage en norsk komedie innen sjangeren sportsfilm. Like visuell som den er merkelig, og befolket med ikke akkurat atleter, egner idretten seg fortreffelig.

Med sikker sans for detaljer og galskap – i dobbelt forstand – har Atle Antonsen (manus og hovedrolle) og Ole Endresen (manus og regi) tatt tak i curlingmiljøet, skrudd det inn i et landskap av rotnorsk folkelighet og sluppet det ut i et bylandskap som like gjerne kunne ligget på Alnabru som i Namsos eller Moss.

Resultatet er nesten fortreffelig. Men med halve Humor-Norge og litt til på rollelisten, stusser jeg litt over at jeg ikke ler mer. Lydene som kommer ut av meg ved første møte er mer sånn hæ?, glidende over i et kneggende hæhæhæhæ.

Å knegge seg gjennom en komedie er også et kvalitetstegn. Men jeg savner noen scener tatt så langt ute at jeg virkelig knekker sammen.

To ganger er jeg temmelig nær. Første i en scene som begynner noe meningsløst; med Trond Paulsen og lagkamerat Marcus travende over en myr de synker lenger og lenger ned i. Målet er å finne tredjemann på curlinglaget, fuglekikkeren Flemming (Steinar Sagen), som sitter på post i regntung, norsk skog sammen med en gjeng ornitologer. Det derpå følgende nesten-slagsmålet mellom Marcus og Trond Fausa Aurvaags ornitolog er et lite mesterstykke i koreografert komikk.

Deretter da far til Espen, fjerdemann på laget, forklarer hvorfor han i sin tid forlot familien. En vidunderlig presis punktering av filmmediets hang til sentimentalitet, og et eksempel på en type subtilitet jeg også gjerne sett litt mer av, som kontrast til den elleville lavhumoren.

Rett skal være rett: Antonsen og Endresen tar sine typer så langt ut at de står og dirrer helt på grensen til det litt for mye. Måten de balanserer der på, er nydelig.

Jeg elsker Jan Sælids Espen; stadig mer gretten etter måneder med søvnløs kamp mot (produktplasserte) hodeputer (mens det egentlig er tanken på faren som plager ham).

Jeg elsker Kåre Conradis Travolta-gestikulerende Stefan Ravndal; kaptein for Team Paulsens erkerival, med puddelfrisyre og rosa v-genser.

Jeg elsker Jon Øigardens patologisk kåte Marcus; han ser jo ut som en kuk.

Jeg elsker Linn Skåbers Sigrid, denne tacospisende diktatoren av en kjerring, og hennes strikkende venninne Toril (Else Kåss Furuseth), som jeg gjerne skulle sett mye mer til.

Men høyest elsket av dem alle: Atle Antonsen.

Han er ikke den morsomste på laget. Men ut av petimeteret Trond Paulsen skjebne skaper han en stor, sår skikkelse som får hjertet mitt til å blø. Hans utsatte stakkarslighet gjør ikke bare de andre enda morsommere, det gir latteren en nødvendig klangbunn.

Innimellom sliter filmen litt med å strekke seg ut i helaftens lengde. Drahjelp hentes i innfall og påfunn, ikke alle like relevante eller vittige. Filmen kostes likevel i mål, takket være evnen til å gjennomføre den så helt i tråd med egen stil. Alle interiører er presist sett og forstørret opp til det presist realistisk-absurde. Alt, fra parykker til statistenes innsats, er like gjennomført kleint.

Er du enig med vår anmelder?