Dette var de viktigste kultursnakkisene i 2016

Razika ble kalt «en stygg nazi-utgave av Spice Girls» og Festspilldirektøren fikk ramsalt kritikk fra kulturtopper. Dette snakket vi om i 2016.

Publisert: Publisert:

Kulturåret 2016 har vært så mangt. Bergensartister som Aurora, Kygo og Alan Walker fortsetter å markere seg på den musikalske stjernehimmelen internasjonalt, samtidig som det skjer en hel masse på musikkfeltet også nasjonalt.

Hvem hadde vel trodd at John Olav Nilsen og Gjengen (det vil si, deler av den) skulle gjøre comeback på denne tiden i fjor? Året har også, i god, bergensk debattånd, vært preget av en rekke debatter. Noen har fått konstruktiv kritikk, noen har fått svært lite konstruktiv kritikk.

Noen (mange) har vært sinte på Oslo, andre har vært sinte på klokken. BIT Teatergarasjen og Carte Blanche har sett tiden renne ut for Sentralbadet -i alle fall for denne runden, og går inn i 2016 uten et «hjem», akkurat som de gjorde i fjor.

Året 2016 har med andre ord vært et begivenhetsrikt år på kulturfeltet. Her er de største snakkisene fra året som gikk:

Årets audition

PÅ AUDITION: Kulturbyråd Julie Andersland på audition i Oslo. Hun fikk fem hjerter av BTs kulturredaktør, men fikk litt trekk for å krangle med tidtakeren. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Det ligger kanskje i politikkens natur at den ikke skal være så festlig. Politikk er seriøst, viktig og, tidvis, kjedelig. Det ville ikke kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ha noe av denne høsten. For å si det på godt bergensk: Hon belitet seg ikkje.

Det hun derimot gjorde, var å invitere til en slags Idol-audition. I Oslo, selvfølgelig.

Det var nemlig sånn at det i statsbudsjettet for 2017 ble foreslått å flytte deler av virksomheten til Norsk kulturråd ut av Oslo. Med det nye kontoret som skal etableres følger det en forvaltningspott på 300 millioner kroner.

Først var det bare Bergen og Stavanger som skulle knive om det nye kontoret, men så bestemte Helleland seg for at det måtte kastes flere byer inn i miksen. En audition med bare to kandidater er tross alt ikke så spennende. Så Kristiansand, Drammen, Tromsø, Trondheim og Oslo (der Kulturrådet allerede har sine kontorer) fikk komme på dette eksklusive arrangementet.

Én representant fra hver by fikk åtte minutter til å sole seg i Hellelands lys, før de igjen ble kastet inn i uvitenhetens mørke.

BTs kulturredaktør, Frode Bjerkestrand, delte ut hjerter underveis. Bergens kulturbyråd, Julie Andersland (V), fikk fem hjerter.

Og Oslo? De måtte nøye seg med ett.

Av Guro H. Bergesen

Årets masekopp

SYKT IRRITERENDE: Det er ikke til å komme vekk fra. Andre folk er sykt irriterende - og nesten hver sommer dukker debatten om hvor irriterende andre folk er opp i mediene. Her ser vi publikum under Ozzy Osbourne-konserten på Koengen i 2012. Foto: Eirik Brekke

«Intet menneske er en øy», heter det. Men det kan virke som om enkelte kunne ønske de var en øy, og helst en øy som ligger langt borte fra alle andre plagsomme øyer, for eksempel Påskeøya. I hvert fall virker det litt sånn når den store «masedebatten» dukker opp hver sommer.

For det er en gjenganger. Når folk går på konsert, irriterer de seg grenseløst over alle de andre folkene som går på konsert. I år var det publikum under Paul McCartney-konserten på Koengen som fikk enkelte til å se rødt. Det var «skravling og skrål», og publikum var mer opptatte av seg selv enn legenden som sto på scenen, sto det i innlegg i BT.

Men det er heldigvis, får vi nesten si, ikke bare bergensere som maser på konsert. Etter en Mark Knophler-konsert i Trondheim kunne man i Adresseavisen lese at konserten var full av «middelaldrende trøndere som gjennom hele konserten enten ropte til hverandre (ofte med ryggen til scenen), prøvde å dytte seg frem, snakket i telefonen (seriøst) eller sang «Olé, olé, olé» som ødela det som ellers ville ha vært en fantastisk konsert». Og da Susanne Sundfør spilte i Kongsberg for noen år siden, var publikum så masete at hun ba dem «gå hjem og spise bæsj».

Det ble til og med «masedebatt» i kjølvannet av årets Øyafestival. Det viser seg nemlig at selv hipstere maser.

Denne årlige debatten viser frem det man kan kalle storkonsertens paradoks. Når vi går på konsert med 23.000 andre mennesker, er folkemengden en viktig del av attraksjonen. Samtidig er de 22.999 andre menneskene ganske irriterende. Vi kunne godt klart oss uten dem. Uten alle køene og alt maset.

Men et menneske er ingen øy. I hvert fall ikke på et fullsatt Koengen.

Av Kjetil K. Ullebø

Årets Festspill-debatt

FIKK KRITIKK: Festspilldirektør Anders Beyer fikk ramsalt kritikk av en rekke kulturpersonligheter i Bergen på sensommeren. Foto: Jan M. Lillebø

Kultur-Bergen ante fred og ingen fare. Sommeren var på hell, det sedvanlige drittværet likeså. Og så satt en rekke kulturtopper fyr på Festspill-teltet.

I kronikken «Festspill på avveier», som var signert av kulturledere som direktør for BFO, Bernt Bauge, sjef for Bergen Nasjonale Opera, Mary Miller, tidligere festspilldirektør og nå sjef for operaen i Oslo, Per Boye Hansen, tidligere styreleder i Festspillene, Pål W. Lorentzen, næringslivsleder, festspillsponsor og festspillambassadør, Trond Mohn og flere andre, fikk sittende direktør Anders Beyer ramsalt kritikk for å programmere for bredt, noe kronikkforfatterne mente har ført til at Festspillene er i ferd med å bli uinteressant innenfor kunstmusikkfeltet.

En uke senere gikk også pianist Leif Ove Andsnes ut i BT og sa at han mente Festspillene er blitt mindre kunstnerisk interessante.

– Jeg koste meg ikke like mye i år som jeg pleier å gjøre, sa Bjarne Rieber, sponsor og festspillambassadør, til BT.

Per Grieg, en annen viktig sponsor og festspillambassadør, mente det hele lignet på et bakholdsangrep.

Festspillenes styreleder, Magne Furuholmen, mente Beyer hadde levert som bestilt, mens Beyer selv, et par uker senere, stilte til intervju med BT der han sa at han er «ydmyk og lyttende».

Stemningen er altså satt for en vår med bergensk temperatur. Vi venter i spenning på neste festspill!

Av Guro H. Bergesen

Årets «jeg må kaste bøkene»-debatt

UENIGE: BTs bokanmelder, Silje Stavrum Norevik, og forfatter Tore Renberg var uenige om kvaliteten på de norske barnebøkene i 2016. Foto: Bjørn Erik Larsen/Pressefoto

BTs bokanmelder Silje S. Norevik så seg lei av kjedelige barnebøker. En av bøkene som fikk den tvilsomme æren av å bli nevnt, var Tore Renbergs «He he, Hasse». Det avfødte en kronikk om kvaliteten på barnebøker skrevet av voksenbokforfattere. Skriver de bare for å tjene 95.000 ekstra kroner i året, spurte Stavrum.

Renberg svarte med en forsvarstale der han mente «slakter Stavrum», aka «Olympen i Bergens Tidende» hadde fått seg litt for mye, og med utestemme gjentok navnet hennes åtte ganger.

Barnebok-kritiker Guri Fjeldberg fulgte opp med en liste over håpløse barnebøker, delt inn i ulike kategorier. For eksempel «manus som ikke ville blitt antatt hvis forfatteren ikke var kjent» (bl.a. Salman Rushdie, Johan Galtung og Madonna), og «ærlig ambisiøse kunstnere som virker overbevist om at bøker slutter å være kunst hvis de tar målgruppen i betraktning» (bl.a. Øyvind Vågnes og Ole Robert Sunde).

Debatten ble fanget opp av Oslo-avisen Dagbladet, der bokansvarlig Marie Kleve lanserte sine egne fem bud for en god barnebok, hvorav første bud lyder: Boken skal være godt skrevet.

Parallelt gikk en tilsvarende diskusjon på nettavisen Periskop.no. Der kalte kunstanmelder Kjetil Røed billedboken «Snart sover du» av Haddy N’jie og Lisa Aisatos for «søtladen kitsch» og stilte spørsmålet: «Er det slik at det rett og slett er vanskelig å slakte barnelitteratur?»

Svaret er åpenbart: Nei.

Av Britt Sørensen

Årets nazist-beskyldninger

MIDT I KONFLIKTEN: Både bergensbandet Razika og Lysverket-kokk Christopher Haatuft ble kalt «jødehatere», «antisemitter» og «nazist» i løpet av året som gikk. Foto: ODD E. NERBØ/ELIAS DAHLEN

2016 har, i tillegg til alt annet, også vært året der Israel og Palestina-konflikten dukket opp i Bergens Tidendes kulturspalter.

Først i mai, da bergensbandet Razika gikk i 1. mai-tog under parolen «Fri Palestina» med skilt der de oppfordret til boikott av Israel. Så i november, da Lysverket-sjef Christopher Haatuft sa at Lysverket ikke ville importere varer fra Israel lenger, det vil si at de skulle være en «apartheid-fri sone».

Og det gikk som det ofte går når betente konflikter diskuteres på internett.

Razika mottok drapstrusler fra hele verden etter 1. mai-toget:

– Vi har fått private meldinger fra folk som mener vi bør dø, i tillegg til masse hatmeldinger på Facebook. Folk som ikke vet hva Razika er, oppfordrer til boikott av Razika. Og så var det noen på Twitter som mente vi var en «stygg naziutgave av Spice Girls», fortalte vokalist Marie Amdam til BT.

Blogger Suzanne Aabel var kritisk til bandets politiske standpunkt, men ordla seg ørlite annerledes da hun fremførte kritikken. Hun mente at «Drittpakken får dere (Razika, red.anm.) pent gape over helt på egen hånd».

Og da Lysverket gikk inn for boikott, tok Israel-venner fra hele Norge til Facebook for å vise sin misnøye med Lysverkets avgjørelse. For eksempel la noen igjen denne elskverdige hilsenen på veggen til den kjente restauranten: «Antisemittiske rotter som bør få noen historie- og ordbøker.»

Verken Razika eller Haatuft er villige til å legge politikken på hyllen etter dette, og mye tyder på at deres meningsmotstandere føler det samme.

Av Guro H. Bergesen

Årets EDM-helt

VIDEO: Alan Walker spilte inn sin siste musikkvideo på Ulrikens topp. Foto: ROAR CHRISTIANSEN

558.598.688. Det er tallet. Det er ikke antall innbyggere i det som ville vært verdens tredje største land. Det er heller ikke årslønnen til fotballspilleren Cristiano Ronaldo (han tjener litt mer). Det er derimot antall ganger Alan Walker-låten «Faded» er blitt spilt på strømmetjenesten Spotify. «Faded» var i 2016 den desidert mest spilte låten i Norge, og det var også den mest spilte i Sverige og Finland.

I fjor var det Kygo som var på strømmetoppen. Hans mest spilte låter, «Stole the Show» og «Firestone», er imidlertid «bare» blitt spilt rundt 450 millioner ganger. Han har derimot opplevd noe annet i løpet av 2016: Han er blitt tatt stadig mer seriøst. I den rimelig kresne musikkpodcasten til The New York Times snakker de om hans innflytelse; om hvordan man kan høre spor av Kygo i store deler av den kommersielle popmusikken for tiden. Fra Justin Bieber til The Chainsmokers.

Men hva betyr 558.598.688 for Alan Walker? Det betyr for eksempel at gutten som for ikke lenge siden lagde musikk i smug på gutterommet i Fana, nå reiser på Asia-turné. At TV 2 filmet og sendte live hans konsert på Røkeriet på USF Verftet. Men klarer Alan Walker å omsette elleville strømmetall til noe mer, slik det ser ut som at Kygo klarer?

Det gjenstår å se.

Av Kjetil K. Ullebø

Publisert: