De bråker fælt, men på en bedårende måte

Styggvakkert, skriver Engelen om konserten med The Megaphonic Thrift.

GØY MED STØY: The Megaphonic Thrift avbildet under en tidligere konsert på på Bergen Kjøtt. ADRIAN NIELSEN

5 av 6 hjerter
Einar Engelstad

Så godt som fullt hus og stormende jubel på Kvarteret fredagkveld. I den grad publikum klarte å overdøve den styggvakre støyen som TheMegaphonic Thrift serverte fra scenen. For dette er langt fra et standard rockeband,men musikere som liker å bevege seg i sjangerens yttergrenser. Og som for detmeste lander trygt.

Bandet begynte med en del av låtene fra det nye albumet «SunStare Sound» som kom ut for noen uker siden. En plate som har fått overveiendepositive anmeldelser fra både norsk og utenlandsk presse, og som viserMegaphonic fra en mer melodiøs og poporientert side. (Alt er relativt.)

Det låt absolutt bra, men kontrasten mellom de vakre ogpyntelige vokalharmoniene og de støyende gitarene som fungerer så godt på platen,hadde en tendens til å drukne litt i konsertformatet. Noe må nok tilskriveslydforholdene på Kvarteret som ikke er ideelle for denne typen musikk. Lysdesignetdenne kvelden var derimot blant det mer avanserte vi har sett i Teglverket, ogla en ekstra dimensjon til det musikalske.

Selv om Megaphonic Thrift må regnes blant de mer erfarne avbyens band, er det likevel avhengig av dagsformen hos både musikere – og forden saks skyld også tilhørerne — hvordan utbyttet av konserten blir. Gjennomårene har jeg hørt bandet på kvelder der alt stemmer, for så å bli tilsvarendesmåskuffet et par måneder senere. Fredag kveld var likevel blant de absoluttbeste.

Utover i konserten ble det mer og mer stoff fra de tidligereutgivelsene. Litt mindre svevende psykedelia og mer kontant støy. Få band her tillands evner som Megaphonic å kombinere bråkete gitarer med vreng og feedbackmot vakre låter. Ganske kompromissløst, men langt fra utilgjengelig. Det erikke vanskelig å finne innflytelsen fra både Velvet Underground og ikke minstSonic Youth, men bandet er etter hvert i stadig større grad i ferd med å finnesin helt egen identitet.

Energien var det lite å utsette på, og selv ompublikumsfrieriet ikke kunne sies å være plagsomt til stede, var det langt frainnadvendt. Gitarene til Richard Myklebust og Njål Clementsen sørget for bråk ialle varianter mens Linn Frøkedal på bass og Fredrik Vogsborg bak trommene var detbunnsolide kompet. Myklebust og Frøkedal tok seg av det meste av det vokale, ogharmoniserte riktig så vakkert mellom gitarkaskadene.

Ekstranumrene, etter en liten soloopptreden med bare RichardMyklebust på gitar, endte som seg hør og bør med fullt feedback fra NjålClementsens gitar henslengt på lysriggen.

Diskuter anmeldelsen under: