I sin tolvte kriminalroman bekrefter Karin Fossum nok en gang at hun rent språklig skriver bedre enn de fleste innenfor sjangeren. Fossum er en mester i å male frem hverdagsliv gjennom små detaljer i et klisjefritt språk.

Romanen er uten store fakter og dramatikk, der motivet for drap er viktigere enn å finne morderen. «Helvetesilden» minner til tider om en samtidsroman med innlagte krimelementer, så svakheten ligger først og fremst i måten Fossum oppfyller krimromanens sjangerkrav.

«Helvetesilden» begynner med drapet på Bonnie og hennes sønn, Simon, sommeren 2005. Etterforsker Konrad Sejer har bare en liten birolle i denne boken, som først og fremst består av tilbakeblikk der vi følger ofre og mulig gjerningsmann et halvt års tid frem til drapene.

I tillegg til å følge den drepte hjemmehjelpen Bonnie, følger vi den uføretrygdede Eddie og hans mor, Mass. Garvede krimlesere vil fort skjønne at det er en forbindelse mellom de to parallellhistoriene, og mye av spenningen i boken er knyttet til hva forbindelsen kan være.

De beste partiene er skildringene av hverdagslivet til Eddie og moren, og Bonnies tilværelse som lavtlønnet hjemmehjelp.

Bonnie blir tegnet med stor sympati, og er så selvutslettende godhjertet at hun etter hvert blir noe endimensjonal. Det tette kammerspillet mellom Eddie og moren Mass har derimot en ubehagelig grunnstemning som gjør «Helvetesilden» til god litteratur, uansett sjanger.

Det er noe urovekkende ved voksne menn som fortsatt bor hjemme hos sine mødre. Mass utviser stor omsorg for sin krevende sønn, selv har hun få krav utover at Eddie må lufte hunden og måke snø.

I mindre dyktige forfatterhender kunne Eddie fort blitt en stereotypi på en forstyrret mann. Men Fossum har laget en nokså sammensatt skikkelse av ham, og boken er spesielt god til å få frem det grenseløse i hans avhengighetsforhold til moren.

Fossum beskriver det tette samlivet mellom mor og sønn på en måte som får frem det ubehjelpelige ved Eddie, mens situasjonen gradvis blir verre og verre.

Kapitlene er velskrevne og fylt med talende detaljer som forsterker følelsen av at hjemmekosen egentlig er isolasjon.

Vi følger også Bonnie på jobb i hjemmehjelptjenesten. Kapitlene gir et troverdig innblikk i ulike situasjoner en hjemmehjelper kan støte på i hverdagen. Enkelte av Bonnies brukere spiller også en rolle for plottet, men «Helvetesilden» er atskillig bedre som samtidsroman enn som kriminallitteratur.

Krimromaner krever en oppklaring av drapsgåter, og Fossum innfører med raus hånd nye momenter for å få historien til å gå i hop. Løsningene på gåtene i «Helvetesilden» oppleves som konstruerte, og Fossum har nok skrevet bedre krimromaner enn dette.

KAMMERSPILL: Karin Fossums nye krim er en god bok, men slutten er noe hastig og oppkonstruert, mener vår anmelder. FOTO: Knut Falch / Scanpix
karin fossum.jpg