Spenstig monolog med støyende billedbruk

Nedstrippet Sæterbakken-roman fungerer utmerket som monolog, men to videoskjermer stjeler mye oppmerksomhet.

STØYENDE: De visuelle elementene tar for mye plass i oppsetningen av «Kapital», mener anmelder Gro Jørstad Nilsen. Rune Sævig

4 av 6

Da jeg anmeldte Stig Sæterbakkens bok «Kapital» for BT i 2003, innledet jeg med et sitat fra boken: «Det er jo faen ikke annet som kommer ut av munnen på unge mennesker om dagen enn PRISANTYDNING, BELIGGENHET, OG EIET ELLER FESTET TOMT». Ikke mye har endret seg siden den gang, vil jeg tro Konrad Ofting, hovedperson i «KAPITAL» ville sagt i dag.

Forfatteren bak romanen, Stig Sæterbakken, tok sitt eget liv i 2012. Han etterlot seg et solid forfatterskap med en rekke kritikerroste bøker. Sæterbakken var også kjent som en uredd debattant som turte å tale majoriteten midt i mot, og romanen «Kapital» er på mange måter et typisk Sæterbakken-verk.

Hadle Reisæter har bearbeidet romanen for teaterscenen, og holder seg overraskende tett opp til romanteksten, overraskende fordi det i programomtalen står at stykket også tematiserer Reisæters egen politiske utvikling: «Korleis vil Reisæters politiske ståstad endre seg etterkvart som han modnast? Vil han utvikle seg som sin foreldregenerasjon og gå frå å vere ung og radikal til lat og konservativ? Kapital er førstestilling ut.» Reisæters eget politiske
ståsted virker irrelevant i denne forestillingen, til det er monologen for lik Sæterbakkens romantekst. Kanskje det kommer tydeligere frem om 15 år, da Reisæter har plan om å sette stykket opp igjen.

Uklar programomtale betyr heldigvis ikke at forestillingen er uklar. Hadle Reisæter fremfører sin monolog ikledd dress og slips på en nedstrippet scene med en talerstol midten. En liten hvit skjerm er plassert bak ham, senere blir også det svarte sceneteppet brukt som skjerm. Det blir brukt mye visuelle skjermelementer i stykket.

Talerstolen midt på scenen markerer hvor stykket utspiller seg, nemlig i en rettssal hvor Konrad Ofting, i Hadle Reisæters mye yngre skikkelse, står tiltalt for brannstiftelse.

Monologen er formet som en forsvarstale. Reisæter holder seg stort sett til Sæterbakkens tekst med enkelte innslag av direkte henvendelse til oss publikummere. Blant annet får Juliane på første rad fortelle hva hun tjener, og ellers anledning til å grunne over filosofiske spørsmål om liv, død og lønn.

Disse metainnslagene muntrer opp publikum og historien som gradvis rulles ut. Det handler om Oftings raseri mot kapitalkrefter, om dødsfallet til konen Helga, om tidene som endrer seg, der kjøpmenn som Ofting blir utkonkurert av billigkjeder, om oppvekst i kjøpmannsfamilier og selvfølgelig om selve brannen.

I stykket veksler Reisæter uanstrengt mellom ulike handlingstråder, og spiller på et stort register i stemme og kroppsspråk. I boken fremstår Konrad Ofting til tider som urimelig rabiat og krakilsk i sine utfall mot kapitalismen og dens tjenere. Reisæter er noe mildere i uttrykket og får frem at «Kapital» er svært variert i både innhold og form. Vi følger ham i poetiske refleksjoner, til mer nøktern fortelling, til ville utfall. Stig Sæterbakken var en dyktig forfatter med blikk for den lille manns kamp mot systemet og livets mørke komikk i sin alminnelighet, noe oppsetningen lykkes å få frem.

Men så var det bruken av visuelle elementer. Når billedbruken forsterker monologens innhold, som f.eks. flammer og ild når det snakkes om brannen, da fungerer billedbruken i samklang med monologen. Men når bildene blir voldsomme, stemningsskapende tablåer, eller det flyter abstrakte lyselementer over begge skjermene, da stjeler det så mye oppmerksomhet at monologen havner i bakgrunnen. Å visualisere Oftings avdøde kone Helga som en grotesk
og naken kvinneskikkelse med elghode blir for crazy for min del. Når monolog, musikk og maleriske bilder virker sammen, er «Kapital» både tankevekkende og en estetisk fornøyelse.