Forvirrende funkrock

Tamme kokker med litt for mye søl

TAMT: Flea, Anthony Kiedis og resten av Red Hot Chili Peppers leverer et tamt chilimåltid, mener BTs anmelder.

Petter Lønningen

RED HOT CHILI PEPPERS var en gang et oppfinnsomt band som blandet alternativ rock med funk, og som ikke låt som noen andre. I 1991 nådde bandet et kunstnerisk høydepunkt med «Blood Sugar Sex Magik», og åtte år senere ble de allemannseie med «Californication»-albumet. Deretter gikk det egentlig nedover igjen, og etter det rotete dobbeltalbumet «Stadium Arcadium» sa gitarist John Frusciante takk for seg for andre gang. Nå er resten av bandet tilbake igjen, 28 år etter starten.

ALBUMET ÅPNER med «Monarchy of Roses», en låt som starter ganske skeivt og hissig, før den vris over i glatt og lettvint diskorock. Så kommer støyen tilbake en stakket stund, før det tertefine partiet igjen slår bein under troen på at bandet fremdeles kan sine ting. Mot slutten forsøker bandet å forene de to ideene, uten at det gir noe særlig mening. Denne følges opp av «Factory of Faith», en skitten og direkte låt, lastet med groove. De elektroniske elementene løfter den til noe mer enn bare en typisk diskoflørt, noe som kommer særlig frem i den effektive broen bandet serverer mot slutten. Så mange kjølige elementer i en ellers så organisk produksjon pirrer, men låten faller noe sammen i de heller tamme refrengene. Deretter følger «Brendan’s Death Song», som har noe underlig U2-aktig over seg i all sin fløyelsmykhet og oppbygging: lekker nok for radiobølgene, men med en bitter undertone som gjør den interessant.

BANDET SKJÆRER INN til bassbeinet på den lekre «Ethiopia», og lar versene bæres av den nesten uforskammet fengende bassgangen før bandets kanskje beste refreng på veldig mange år forløses. På «Annie Wants A Baby» er bandet tilbake i «Californication»-land, men kommer seg aldri ordentlig i gang før det er over. «Did I Let You Know» følger dette sporet videre, men med en hvassere, nesten latinsk tilnærming. Her er bandet plutselig lekne nok til at det fungerer. Arrangementet er så lekkert at man glemmer tekstlinjer som «When we invision / Lack of division and / The planet does another revolution / The day I blew on ya you said I grew on ya / Turns out that we are all the one solution».

DEN HARDTSLÅENDE «Even You Brutus» både hveser og biter godt fra seg, og viser bandet fra en giftigere side. Med bøttevis av lekre detaljer, overbevisende vokalfrasering og insisterende rytmeseksjon faller det meste på plass. Noen minutter senere serverer bandet «Dance, Dance, Dance», en låt som bare gjør det hele enda mer forvirrende: lettbeint afrobeat så glatt at den er umulig å få tak på er ikke det man først og fremst forbinder med Red Hot Chili Peppers.

MEST AV ALT oppleves albumet som en gryterett krydret med gamle minner og det bandet tilfeldigvis fant i roteskuffen. Mange av råvarene smaker utmerket hver for seg, men sammen blir det tamt og ikke så rent lite forvirrende.

E r du enig med vår anmelder?