Rapport fra en hjemlig religionskrig

Ulrich Seidel rendyrker sin stil inn i det statiske

Denne artikkelen er over ti år gammel

De som måtte mene at «Paradis: Tro» handler spesifikt om østerrikske forhold, kan tygge på følgende:

En venninne av meg er gift med en mann med muslimsk bakgrunn. Like etter bryllupet støtte de på en nær slektning av henne, en troende kristen; aktiv i en folkekjær, lavkirkelig organisasjon. Idet venninnen min skal introdusere sin mann for ham, snur slektningen demonstrativt ryggen til og erklærer høyt og tydelig at han ikke vil hilse på ham.

Filmens katolske Anna er gift med en muslim. Men fiendskapen som oppstår mellom dem, skyldes i utgangspunktet ikke ulik tro. Den skyldes måten hun behandler ham, og hvordan hun utøver sin tro.

Anna er søsteren til Teresa, hun som dro på en etter hvert ganske ulekker ferie til Kenya i «Paradis: Kjærlighet».

Anna bruker ferien sin til å spre Guds ord. Utstyrt med vievann og en halvmeterhøy madonnafigur går hun fra dør til dør i Wiens forsteder for å be sammen med dem som slipper henne inn. I hovedsak innvandrere.

I egne øyne er hun og hennes allierte en spydspiss for den rette tro, en kirkens stormtropp for å gjøre Østerrike katolsk igjen.

Intensjonen er gode gjerninger. Men tro og gode hensikter resulterer ikke nødvendigvis i gode mennesker. I sin fanatiske moralisme taper hun andre menneskers behov, autonomi og grenser fullstendig av syne.

Slik Teresa brukte unge afrikanere for å tilfredsstille kjærlighetslengsel og erotisk lyst, bruker Anna menneskene hun preker for som et middel til å tilfredsstille og styrke egen hellighet.

Og hun har en Herrens utholdenhet.

«Paradis: Tro» er andre , frittstående film ut i Ulrich Seidls trilogi. Nummer tre, om håp, kommer utpå nyåret.

Denne gangen rendyrker han sin lett gjenkjennelige estetikk, med et tilnærmet stillestående kamera og stiliserte tablåer. Slik skaper han en særegen skjønnhet i det stygge, ubehagelige eller uventede. Men det gjør også at filmen oppleves litt statisk. Flere av ofte improviserte scenene mangler den organiske energien som kjennetegner de andre filmene.

Stoffet kjennes derfor litt seig, innimellom, mindre subtilt, og – for en ikke-religiøs – uten samme provokative eller engasjerende kraft som Seidls øvrige.

Som vanlig finner Seidl absurd komikk i det dypt alvorlige. Skjønt; komikken avhenger trolig av øyet som ser.

Filmen kan leses på flere måter. Som tragedie, eller politisk; som en advarsel om faren ved fanatisme, være seg religiøs eller politisk.

Jeg, som ikke-kristen, ser jeg den først og fremst som en komedie.

«Kristi brud» var jo ikke bare en forskrudd menighet i Knutby. Det er et bibelsk begrep, og lever videre også i luthersk kristendom. Særlig i salmer og sanger er det tradisjon for å beskrive forholdet til Vårherre med termer, bilder og begreper sekulære helst knytter til kjødelig kjærlighet. Det finnes teologer som beskriver sitt Gudsforhold som «en kjærlighetsromanse», og bruker begreper som «Guds lidenskapelige kjærlighetshistorie».

For de muntre, lett blasfemiske blant oss (særlig de med bakgrunn fra bibelbeltet), blir det dermed noe tragikomisk, men likevel lattervekkende konsekvent over Annas erotiske kjærlighet til Kristus. Selv om hun kanskje går litt bokstavelig til verks der hun barbrystet og med masochistisk tilsnitt pisker seg selv foran krusifikset hun senere onanerer med.

Østerrikske katolikker følte seg krenket av den scenen. Det gjenstår å se de norske reaksjonene.

Midt i det hele øynes også en mulighet for at det dypt inne i dette religiøse monsteret, under den bisarre hårtoppen, finnes en Anna Maria som lengter etter et annet jeg.

Slik åpner Seidl for en slags gjenkjennelighet i en ellers ganske entydig skikkelse, før han med en salme minner så vel Anna som oss på akk hvor flyktige, akk hvor ubetydelige menneskers bestrebelser dog er.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: