Stillferdig drama fra DDR

Om kjærlighet og dyptgripende personlige valg.

Denne artikkelen er over ti år gammel

Hun går av en buss, setter seg på en benk, tenner en sigarett.

To menn holder øye med henne fra et vindu. De vet hvem hun er. De vet hvorfor hun er her.

Slik setter regissør og manusforfatter Christian Petzold tonen for dette saktegående, men medrivende dramaet fra et samfunn som ikke lenger finnes.

Året er 1980, stedet en liten provinsby nord i Øst-Tyskland.

Kvinnen på benken heter Barbara. Hun er lege. Hun elsker en vesttysker, og har søkt om utreisetillatelse for å kunne leve med ham. Derfor sitter hun her, på en benk foran et landsens sykehus, forvist fra toppjobben ved universitets­klinikken Charité i Berlin.

Den ene ved vinduet er André, en av legene hun skal jobbe med. Den andre er etterretningsoffiseren Klaus Schütz.

Barbara har en plan. Men ettersom hun engasjerer seg i pasientenes skjebne, og André vokser frem som noe mer enn en interessant, medisinskfaglig samarbeidspartner, tar planene nye veier.

Flere faktorer skiller «Barbara» fra tidligere filmer om forholdene bak jernteppet. Den har likhetstrekk med Florian Henckel von Donnersmarcks Oscar-vinner «De andres liv» (2006). Begge skildrer menneskeskjebner under et regime preget av overvåking og angiveri. Men der selve overvåkingens menneskelige konsekvenser sto sentralt i von Donnersmarcks film, konsentrerer «Barbara» seg om hverdagsliv og mellommenneskelige relasjoner. Men også her handler det i bunn og grunn om dyptgripende, personlige valg, denne gangen spilt ut med en gryende kjærlighets­historie som underlag.

«Barbara» mangler også snevet av tilbakeskuende lengsel som preget Wolfgang Beckers «Good Bye Lenin!» (2003), og fortvilelsen og den skittengrå løden fra Christian Mungius rumenske «4 måneder, 3 uker og 2 dager».

Tvert imot lyses «Barbara» opp av en gyllen sensommersol. Leiligheten hun tildeles er riktig nok nedslitt og nitrist, men landskapet er idyllisk.

Vi ser ingen bilder av stats­leder Erich Hoenecker. Ingen sjekkpunkter, ingen soldater. Vi ser ikke engang et eneste flagg. Men vi gjenkjenner de statlige Interhotellene der vesteuropeere ble installert, holdt øye med og fremvist en standard østeuropeere flest bare kunne drømme om.

Og vi ser et samfunn med knapphet på goder, med mistenksomhet og overgrep. Vi ser hva etterretningsoffiserene gjør. Vi hører samtalene. Replikker og dialoger fulle av undertekst, antydninger og hint. Folk som snakker slik de nødvendigvis må ha snakket med hverandre i et samfunn der STASI hadde øyne og ører overalt.

På mange måter er filmen så stillferdig at den nesten virker underspilt, gitt hva som står på spill av personlig integritet, emosjoner og politiske faremomenter. Nina Hoss spiller Barbara med like mengder tilbakeholdt sinne som varme, ofte skjult bak en maske som like godt kan være storbyarroganse som forpint raseri. En lysende rolleprestasjon, og en oppvisning i de små virkemidlenes kunst.

Svært god er også Ronald Zehrfeld som André, en mann hvis agenda og lojalitet forblir uklar, men også en mann med en stor, nærværende varme, mild sjarm og urokkelig legeetisk standard.

Kostymer og scenografi er like autentisk som skuespillernes spill, og samspill. Alle som har vært i et østblokkland før murens fall, vil kjenne seg igjen. I klær og interiør. I den lett ugne, konstant nervøse stemningen.

Filmen vant en velfortjent Sølvbjørn for beste regi under årets filmfestival i Berlin.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: