Bretter ut mer enn bratsjen

Du har kanskje hørt han spille bratsj, snakke på inntrengende trøndersk og sett han flørte med damer på byen. Men vet du stort mer? Nå bretter Bergmund Waal Skaslien ut livet sitt. Med og uten bratsj.

Du har ikke fulgt veldig godt med i mediene de siste årene, eller vært særlig mye på byen for den del, hvis du har unngått å legge merke til denne høyreiste — og høylytte trønderen. Bergmund stikker bratsjen sin i mye. På godt, men ikke særlig mye vondt.

I 2000 var han BergArt Skaslien. Med lovlig godkjent navneskifte ofret han sitt døpenavn for å promotere festivalen for samtidskunst. For en tid tilbake var han fortvilte Bergmund uten bratsj i BT og BA. Hans kanskje kjæreste eiendel forsvant en sen natt på 7 Eleven, og Bergmund tuslet hjem med to ikke helt tomme hender. Instrumentet var byttet ut med lunken nattpasta.

Livet, døden og fest

Bergmund kan trygt kalles upretensiøs og uhøytidelig. Så uhøytidelig faktisk, at han nå velger å basere en hel forestilling på sine livserfaringer. Forestillingen har han kalt «Sol Etude».

  • 17. desember. Dagen etter 34-årsdagen min, så jeg kaller det en 34-årsrevy, flirer bratsjisten.

— Hvorfor er livet ditt så interessant at du velger å brette det ut for oss?

— Det er ikke særlig mye om meg, egentlig. Mer hva jeg synes er viktig i livet. Når Jan Eggum skriver en kjærlighetsvise, «En natt forbi», er det selvopptatt?

Bratsjisten Bergmund bare underholde. Så enkel er den forklaringen.

— Jeg vet bare at jeg får det vondt med meg selv hvis jeg ikke spiller bratsj. Det er jo skummelt å lage en soloforestilling. Jeg prøver å ta for meg universelle tema: Livet, døden, kjærligheten og fest!

Dans uten patos

Men Bergmund skal ikke bare spille bratsj når han tar for seg livet. Han skal også ...

— ...synge litt. «Kiss» av Prince og «Ring of Fire» av Johnny Cash i en flørtepotpourri.

— Blir det fint, da?

— I hvert fall morsomt. Og så kommer jeg til å bevege meg på et vis som kanskje minner litt om moderne dans.

33-åringen medgir at han ikke innehar særlig eleganse som danser, at det ikke blir noen patosdans.

— Jeg danser for å fortelle om livet mitt. Danser ut sorgen over ikke å ha funnet den rette.

For kjærligheten er selvsagt hjertelig - og ubarmhjertig - til stede på scenen.

— Hvordan er ditt forhold til damer?

— Damer er det mest fantastiske, besnærende, fascinerende og underligste. Som jeg av og til er veldig ydmyk overfor.

— Vil damer du har møtt kjenne seg igjen i den beskrivelsen?

— La oss snu på det. Hvis du møter en fyr på byen, og dere får god kontakt, da ligger det ett eller annet der som er en del av den store kjærligheten. Det er et lengre kjærlighetsforhold i kortfilmversjon. Dere vet ikke hvor lenge det vil vare, men skyter en scene til filmen.

Vel snor Bergmund seg unna spørsmålet, men vi lar han slippe unna for elegant roing. Dette har nemlig 34-åringen åpenbart tenkt mye på, og snakketøyet klaprer raskt videre. Bratsjisten mener han har gjort én kjempetabbe i livet:

— I stedet for å ta et oppgjør med den første kjærlighetssorgen, begynte jeg å gå mye på byen for å treffe folk.

Ikke lurt, ifølge bratsjisten, for da han møtte en ny «frøken rett», hadde ikke den første kjærlighetssorgen helt sluppet taket.

— Frykten for å miste noen var ikke bearbeidet. Det gjorde meg vanskelig å ha med å gjøre; jeg var irrasjonell, labil og sjalu.

Terapeutisk

En annen sorg har også fått plass i forestillingen. Tapet av faren, eller farsan, som trønderen sier.

— Jeg flyttet til Bergen i 1995. Farsan døde i 1996. Mitt gjennombrudd karrieremessig kom etter at han døde.

Så om «farsan» ikke fikk oppleve sønnens kunst, skal han i hvert fall være en del av den. Bratsjisten velger å fortelle om sin far ved hjelp av bilder og et selvskrevet dikt.

— Jeg formidler savnet av noen. Det er jo noe hvem som helst kan kjenne seg igjen i.

I det hele tatt er det mange av Bergmunds nærmeste som setter preg på «Sol Etude», slik de har satt preg på han.

— Har arbeidet med denne forestillingen vært en slags terapi for deg?

— Ja! Jeg har tatt kontakt med folk jeg ikke har sett på en stund, og jeg har kommet i kontakt med meg selv, konkluderer Bergmund - han med bratsjen. Og han uten.

<b>BRETTER UT:</b> Bergmund Waal Skaslien har laget en soloforestilling om livet sitt. Den trofaste bratsjen har en sentral plass på scenen, men trønderen lover også både sang, dans og multimediashow. - Jeg kaller det en 34-årsrevy, flirer musikeren. jan m. lillebø