Shotgun i ødemarken

Max Rockatansky forvises til passasjersetet når Mad Max-franchisen vekkes til live igjen. I stedet tar Furiosa styringen.

Femti nyanser av oransje: De som stifter bekjentskap med Max for første gang vil muligens ha vanskeligheter med å forstå hvorfor denne filmen er oppkalt etter ham, og ikke den enarmede Furiosa. For det er hun som er filmens de facto hovedperson; som driver handlingen og har et håp, skriver Håvard Nyhus. Ap

4 av 6 hjerter
Håvard Nyhus

Da George Miller og James McCausland skrev den første MadMax-filmen på syttitallet, dro de veksel på oljekrisen i 1973. Med egneøyne såde hvor langt deres australske landmenn var villige til å gå seg for å sikreseg en full tank. Endeløse køer dannet seg ved landetsbensinpumper og regelretteslagsmål oppsto der noen forsøkte å snike.

Sukk, så det er dette som er fremtiden, tenkte en mistrøstigMiller, da grunnen dirret og han kjente hvilken tynn sivilisasjonsskorpe som tilsyvende og sist skilte oss fra barbariet. Med det i mente sa han opp legejobbenog begynte å pusle med et skrotete endetidsscenario dermenn jager hverandre pårestene av trimmede biler gjennom himmelvide ørkenlandskap.

Det sier litt om kraften i Mad Max-scenografien at denegenhendig har dannet skole for alle post-apokalyptiske tablåer (og altformangemetal-band) som er kommet siden. Om verden går til helvete, er det enkeltog greit slik vi tenker at det vil se ut. En «junkyard-dystopi» avsand, skinnog skrotjern. Eller som Australias Per Fugelli bemerket da den første MadMax-filmen hadde premiere i 1979: «It has all theemotional uplift of Mein Kampf

Når George Miller «rebooter» Mad Max-franchisen tretti åretter treeren («BeyondThunderdome», 1985), kan han derfor fortsette akkuratder han slapp.Mad Max-looken er like frisk. Vann og olje er stadig de to ressursene som ermest tilbøyelige til å utløse en krig. Og maktenligger hos dem som rår overpumpene.

I «Mad Max: Fury Road» kontrolleres disse av despoten«Immortan Joe» (Hugh Keays-Byrne), som holder folket i sjakk og age ved årasjonere ut vann i korte seremonielle utblåsninger der vannet plutselig fosserut av fjellet for deretter å forsvinne like fort. Rundt seg harhan bygd entilbedelseskult, et harem som skal skjenke ham en velskapt arving, og etkollektiv med «ammemødre» som forsyner hammed leskende og næringsrik melk. Littav en type.

Og mer trivelig blir han ikke når han oppdager at den ellerspålitelige hærføreren Furiosa (Charlize Theron) begårmytteri og stikker avmed konene hans. Sammen setter kvinnene kurs mot Furiosasgrønne barndomsdal. Om den finnes, da. På denne konvoien gjennomfemti nyanserav oransje ørken havner, smått om sen, også Max Rockatansky (Tom Hardy).

Det som følger kan kort oppsummeres som en eneste lang,actionmettet biljakt – blendende og overskuddspreget i sin vidsynte omgangmed lyd-og 3D-teknologiens «state of the art», men også noe utmattende. Hvorfor såmonotont lydspor? Og har disse bilene bare ett gir?

Det samme kan sies om Max, som strever med å bli noe mer ennen gryntende og umælende gjengjeldelsesavatar i hendene påregissøren. De somstifter bekjentskap med Max for første gang – formodentlig størstedelen avpublikum – vil i det hele tatt havanskeligheter med å forstå hvorfor dennefilmen er oppkalt etter ham, og ikke den enarmede Furiosa. For det er hun som er filmens defacto hovedperson; som driver handlingen og har et håp .

En distraksjon , mener Max: «You know, hope is a mistake», forklarerhan. I hans verden er det bare to motiver igjen: overlevelse og hevn.I møtetmellom denne «realismen» og Furiosas grønne svermerier, skapes det imidlertiden mellomløsning som kan vise vei ut avørkenen.

Kanskje er ikke alt håp ute likevel. I dette ligger ogsåfilmens politiske potensial. For selv om «Fury Road» tidvis legger lista pånivå med«Grand Theft Auto» og «The Fast and the Furious» – fetunderholdning for den fete underholdningens skyld – er det opplagt at GeorgeMiller tross alt har noe på hjertet. «Mad Max» som en moralsk allegori over jordasvelferd og oljeavhengighetens luner.