Humor, skjønnhet og mystikk

Denne artikkelen er over 12 år gammel

Tenk på de gangene du har våknet etter en merkelig drøm. Skummel eller vakker, urovekkende eller ubegripelig har den satt deg i en stemning som kan vare hele dagen, med gjenkallelige bilder du er på nippet til å kunne tolke eller forstå, men ikke helt.

Akkurat slik opplever jeg denne thailandske filmen, som ganske overraskende vant årets Gullpalme i Cannes.

For et vestlig publikum som ikke har sett mesterregissørens tidligere filmer eller har særlig kjennskap til thailandsk kultur, leveres «Onkel Boonmee ...» uten manual. Regissøren forklarer lite, men krever, som filmen, at du går inn i kinosalen med åpne sanser og vilje til å oppleve noe essensielt annerledes.

Rammen er enkel. Boonmee skal snart dø. Han driver et lite gårdsbruk og pleies av en innvandrer fra Laos. Svigerinnen og en nevø kommer fra byen for å være hos ham den siste tiden. Hans avdøde kone dukker opp, og sønnen, som forsvant mange år tidligere og nå har tatt skikkelse av en apeånd.

Vanen tro opphever Weerasethakul den tradisjonelle fortellerstrukturen, og lar filmen bevege seg uanstrengt mellom realisme, mulige drømmesekvenser, mulige metaforer og Boonmees mulige tilbakeblikk på bruddstykker fra tidligere liv. At man ikke nødvendigvis vet hva som er hva, spiller ingen rolle.

Den karakteristiske bruken av lange tagninger med stillestående kamera skaper et malerisk, ofte usannsynlig vakkert billedspråk, understøttet av et naturlig lydbilde dominert av fuglesang, sirisser og skritt gjennom gress. Av og til høres en intenst dirrende tone, pulserende, eller maskinaktig.

Noe av det fascinerende med Weerasethakuls filmer, er hvordan han forener det gåtefullt poetiske og det sensuelle med en ofte bisarr humor. «Hvorfor har du fått så langt hår», spør hans gjennomsiktige mor sin sønn når de sitter rundt Boonmees kveldsbord; sønnen ser ut som Star Wars-figuren Chewbacca, med rødglødende øyne.

I en scene flyter en vansiret prinsesse i en innsjø, kopulerende med en fisk. Og tro meg; det faller seg ikke bare helt naturlig, det er en forunderlig nytelse å se.

Anmeldt av Britt Sørensen.

Enig med vår anmelder? Si din mening her.