Terje Formoe skapte Kaptein Sabeltann i 1989. Året etter dukket den første sommerforestillingen i Kristiansand Dyrepark opp. Siden har Formoe & Co. solgt millioner av CD-er, DVD-er, blader og teaterbilletter.

Jeg våger påstanden: Ingen annen underholdningsfigur i Norge i dag har større gjenkjennelsesfaktor enn Kaptein Sabeltann. Ikke engang Spiderman eller Hello Kitty.

Og det er ikke bare kidsa som har lagt sin elsk på sjørøveren. Det finnes også en egen forening kalt «Voksne Sabeltannfans», som samles opptil flere ganger i året for å mimre om velmaktsdagene på nittitallet da Formoe himself spilte hovedrollen. Som de skriver i formålsparagrafen: «Det må være lov til å gi seg hen til barndommen og eventyr selv om man er blitt voksen.» Og det kan man jo vanskelig være uenig i.

Siste tilskudd i Sabeltann-franchisen er «Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama», den dyreste norske barnefilmen noensinne og første del i en planlagt trilogi.

Handlingen kan kjapt oppsummeres slik: Sabeltann (Kyrre Haugen Sydness) får ferten av en skatt i byen Lama Rama, som kan karakteriseres som en Babylon-pastisj med sine magedanserinner og «orientalske» garnityr. Der støter mannskapet på den godtroende Kong Rufus (Bjarte Hjelme … nei, unnskyld, Anders Baasmo Christiansen) og den forsmådde lillebroren, den langt mer høyreorienterte Prins Badal (Jon Øigarden).

Very plenty i Lama Rama: Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama lider av noe overlast, skriver Håvard Nyhus. FOTO: FILMWEB

Slik vikles mannskapet inn i et sett hoffintriger som den snarrådige Pinky og venninnen Ravn må få dem ut av. Nevnte jeg at Sabeltanns mannskap også har vikingpiraten Bjørn Barsk (Fridtjov Såheim) på nakken? Og at Langemann (Odd Magnus Williamson) driver og kurtiserer Rosa (Pia Tjelta)? Og at foreldreløse Pinky leter etter faren sin (aldri en norsk barnefilm uten dette motivet)?

Man skal aldri undervurdere barns vilje til å se samme film et uendelig antall ganger, men totalt sett blir det «very plenty» karakterer å holde rede på. Ikke minst Prins Badal forblir en uforløst og perifer figur. Ergerlig, ikke minst for de voksne, for Øigarden rekker å antyde litt av hvert.

Ensemblet er heller ikke godt nok vektet. For hvem er egentlig hovedpersonen her? Jeg teller fire-fem kandidater. I lange partier forsvinner Kaptein Sabeltann helt, der han sitter for seg selv i kahytten mens livet utspiller seg et annet sted. Tilfeldigheter gjorde at jeg tok med meg fireåringen på pressevisningen. Underveis hadde han to ønsker: Mer Sabeltann. Og flere sanger.

Oppsummert: Påkostet, norsk familiefilm med upåklagelig production value og fortellerglede, men noe skjemt av overbefolkning og ditto sløve persontegninger. Skryt også for god instruksjon av barneskuespillerne.