Kampen mot Sannheten

Dårlig teater, rett og slett.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 17 år gammel

Det handler om sannhet, moral og samvittighet når en av naziregimets toppfigurer eksponeres på teaterscenen. Men effektivt teater har man ikke klart å få ut av materialet. I stedet drukner mye av stoffets viktigste idé— og konfliktpotensial i overbefolkete opptrinn, hastige sceneskift og altfor mye utenomsnakk.

I stedet for dette «utstyrsdramaet» kunne «Speer» vært skåret ned til et tett kammerspill med en håndfull personer og skarpt lys på det som skulle være stykkets hovedtema: En intelligent karriereteknokrat og briljant arkitekts moralske dilemma som medskyldig i noen av de verste krigsredsler historien kjenner - og hans manglende vilje til å innrømme skyld og medviterskap på det praktiske og moralske plan. «Prinsipielt» sa han seg skyldig for krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Men krig handler om mer enn prinsipper.

Albert Speer var Hitlers yndlingsarkitekt, som etter hvert også ble nazistenes rustningsminister og dermed kanskje den i ledelsen hvis innsats var mest avgjørende for krigens gang.

Likevel unnslapp han galgen - fordi han serverte Nürnberg-tribunalet den «rette» blanding av innrømmelse og løgn. I dag mener faghistorikerne det ikke hersker tvil om at Speer fullt ut visste hva han var delaktig i.

Dermed blir selve premisset for forestillingen falskt. Men hovedproblemet er at dette er dårlig teater. Halvannen time brukes først på å gjenfortelle en velkjent historie - sågar på en lite engasjerende måte - i form av Speers skriftemål til presten i Spandau-fengselet. Det veksler mellom fortelling og en serie tablåer med liten scenisk kraft, og bare i mindre grad møter han motstand for sin versjon.

Etter pausen er det tid for konfrontasjoner. Men det blir mye det samme om igjen, og stadig gnåling på noen få tema fortrenger det som skulle vært dybdeboring.

Speer er nok en gåte, for lite tyder på at han var ideologisk «forledet» på helt samme måte som de andre partitoppene. Som en Mefisto gjorde Hitler ham til sin Faust. Så fikk Speer en drømmejobb som gjorde det lett å lukke øynene for konsekvensene av det han selv forestod iverksettelsen av.

Det som foregår på scenen griper aldri, vi møter en Speer som muligens er ørlite grann på glid i spørsmålet om hva han visste. Men den halvinnrømmelsen som til slutt kommer, er gitt i en samtale med Hitler etter at Speer har hatt et slags anfall og trolig allerede er uten bevissthet.

Er det noe de ikke våger å si like ut?

Det hjelper ikke at man lar en ung (Thorbjørn Harr) og en eldre Speer (Sverre Anker Ousdal) opptre på scenen samtidig. Dette kunne skapt spenning, men virker noe forfeilet siden hovedpersonen befinner seg på samme erkjennelsesnivå hele tiden.

Ousdal gjør en heroisk innsats. Men skikkelsen blir sørgelig éndimensjonal i sin evige insistering på at han ikke visste. Per Jansen tegner en menneskelig, til dels jovial Hitler, som bare mot slutten av krigen viser litt av sin galskap.

Ellers er det ikke stort mer å melde. Dessverre.

ANMELDT AV JAN H. LANDRO

<b>HEROISK INNSATS:</b> Sverre Anker Ousdal gjør en heroisk innstas som den eldre Speer. Men BTs anmelder dette er dårlig teater, rett og slett.<p/> FOTO: NATIONALTHEATRET

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert