Majestetisk finale

<b>Fokusert, mørk og effektfull</b>

I FYR OG FLAMME: I forbindelse med premieren på den siste Harry Potter-filmen var det fakkeltog fra Torgallmenningen til kinoene. Foto: VEGAR VALDE

Publisert:

5 av 6

_DSC4177 copy.jpg Foto: VEGAR VALDE

_DSC4178 copy.jpg Foto: VEGAR VALDE

_DSC4180 copy.jpg Foto: VEGAR VALDE

svp://25275

«Dødstalismanene –del 1» led tungt under vekten av alt som skulle fortelles, og ble en vinglete og ufokusert affære. Denne gangen samles trådene i et hele som gjør filmen strammere og kaster nytt lys over hele Harry Potter-sagaen.

Etter hvert som Harry, Ronny og Hermine har vokst og utviklet seg, har historien dreid inn i et stadig mørkere leie, preget av ondskap, fascisme og død. I åttende og siste episode tas elementene ut i det ytterste. Visuelt gjennom en gjennomført grå, «skitten» stil, psykologisk og politisk ved å la Harry få nærmest messianske dimensjoner når han helt alene må møte Voldemort i en konfrontasjon som kan bli både Galtvort og Harrys undergang.

Her ligger også seriens kjerne, der forfatter JK Rowlings går inn i et av tilværelsens store, grunnleggende spørsmål: menneskets dobbelthet. Vår iboende ondskap, eller mulighet for ondskap, kontra vår evne til og mulighet for å velge kjærlighet og oppofrelse. Og nødvendigheten av å utfordre ond-skapen, selv om kostnaden er høy.

Frem til dit drives også «Døds-talismanene del 2» av Harry, Ronny og Hermines jakt på malacruxene, hemmeligheten bak Voldemorts udødelighet og tilintetgjørelse. For å fullføre jakten, må de tilbake til Galtvort. Lykkeligvis; både for filmen og oss.

At store deler av avslutnings-kapittelet utspiller seg på trolldomsskolen, bidrar nettopp til fokuset og helheten del 1 manglet. Det betyr også at vi får oppleve mye mer av sentrale figurer fra de tidligere filmene, særlig Alan Rickmans tvetydige Severus Slur, en av seriens mest interessante figurer, og – viser det seg – uhyre sentral.

Som en av filmhistoriens største satsinger har Harry Potter-sagaen hatt mange oppturer og noen nedturer.

Les også

[No available link text]

Avslutningen er en definitiv opptur.

Kampscenene, der noen beist av noen troll, merkelige skapninger og hundrevis av magikere slåss om Galtvort, mens skolen forvandles til ruiner, gir assosiasjoner til noen av de beste kampscenene i «Ringenes Herre».

Humoren er tilbake, uten å stå i veien for den mørke, alvorlige grunntonen. Fulle av lidelse og sorg skaper kampscenenes etterdønninger scener med reminisenser fra realistiske krigsfilmer.

Fortellermessig faller alle bitene på plass, for å tone ut i en majestetisk avslutning.

Dessverre punkteres finalen av en påklistret epilog. Den tilfreds-stiller sikkert de mest romantiske blant fansen, men stil— og fortellermessig undergraver den finalens kraft, samtidig som den sentimentaliserer og tydeliggjør elementer som hadde levd sterkere og bedre om de var blitt overlatt fantasien.

Er du enig med vår anmelder? Syng ut her.

svp://25275