Dirigent som tar orkesteret til topps

Gripende storverk av Elgar med den kommende sjefdirigenten

SÆRPREGET MED ENGELSK STRØK: Det storslagne verket "Dream of Gerontius" forsterker bildet av Edward Elgar som en komponist på aller øverste hylle. Den nye sjefdirigenten i BFO, Edward Gardner evnet å nærmest smelte sammen med musikerne sine, og skapte formidable øyeblikk.

PAUL SIGVE AMUNDSEN
  • Espen Selvik

Musikkhistorien endres hele tiden. Det er bare noen tiår siden Gustav Mahler var ansett for å være en begavet, men inkompetent komponist med håpløst lange symfonier. Det har også vært en innarbeidet myte at britiske komponister ikke har så mye å fare med sammenlignet med de tyske. Først da Mendelssohn og Händel besøkte øyene ble det laget musikk av format, sier forståsegpåerne.

Edward Elgar bidrar til å knusedisse oppfatningene. Enigma-variasjonene fra 1899 er fullt på høyde med Brahms, og cellokonserten som Jaqueline du Pre spilte bedre enn noen annen skapning på jorden, er så himmelsk vakker og gripende at knapt noen annen komponist har vært i nærheten i denne sjangeren. Det storslagne verket "Dream of Gerontius" (komponert år 1900) forsterker bildet av Edward Elgar som en komponist på aller øverste hylle. En himmelhvelvende musikalsk opplevelse med feiende flotte korpartier, elegant orkesterhåndtering og dirrende tekster om liv og død som griper lytterne.

På denne bakgrunn er det meningsfullt at Bergen Filharmoniske Orkester henter sin nye sjefdirigent fra England. Det er en overflod av maestroer i verden som behersker det tyske og det russiske repertoar, men for et orkester med internasjonale ambisjoner er det utvilsomt en gave å få Edward Gardner med på laget. Skattkisten med komponister er breddfull fra Gardners hjemtrakter: Elgar, Walton, Vaughan-Williams, Britten, Maxwell Davis for å nevne noen. Denne musikken skal ikke bare spilles, den må også forstås og oppleves. Slik "Dream of Gerontius" ble fremført i Grieghallen torsdag kveld.

Edward Gardner har et annet musikalsk gemytt enn Andrew Litton. Rolig fremtoning på dirigentpodiet, ikke så hastige bevegelser eller tempo, men Gardner evner å nærmest smelte sammen med musikerne og skaper formidable øyeblikk. Strykerklangen i BFO har med ett fått et islett av virkelig vemod og hengivenhet som jeg knapt har hørt tidligere. Elgars musikk minner om en blanding av Wagner og Brahms, men med et særpreget engelsk strøk over det hele. Hemmeligheten for dirigenten er å pensle ut det musikalske forløp med ærlighet og undring. Dette er to av de aller viktigste egenskapene som jeg observerte hos den kommende sjefdirigenten.

Solistene Catherine Wyn-Rogers , mezzosopran og Peter Auty, tenor steppet inn på kort varsel, men løste sine saker bra. Neal Davies, bass var også et stort aktivum under fremførelsen. Koret bestående av Bergen Filharmoniske Kor, Kor Vest og Collegium Musicums Kor leverte en oppsiktsvekkende god fremførelse. Nærhet, klarhet og sødme i fleng. Jeg har ikke hørt bedre kor på en torsdagskonsert. Er det en myte at et av Europas fremste symfoniorkestre kan vokse frem i en såkalt utkant? Nei. Det er ikke en myte, det er et faktum. Edward Gardner og BFO innfridde. Konserten gjentas fredag.

Espen Selvik