Flott, men noe kaotisk opera i Sentralbadet

Opera Bergens oppsetning av «Aida» er flott, men den kunne trengt litt strengere regi.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Vi er i det eksotiske Orienten, i en fjern fortid, der faraoenes Egypt ligger i krig med Etiopia. Prinsesse Amneris elsker hærføreren Radamès. Han elsker den nubiske slavinnen Aida – som også elsker ham. Men i virkeligheten er Aida en etiopisk kongedatter. Og for å hjelpe faren sin, kong Amonasro, får hun Radamès til å røpe en militær hemmelighet. Dette blir han straffet for. Han blir levende begravet under tempelet. Og Aida følger ham i døden, mens den sjalu prinsesse Amneris synger en slags forsonende rekviem over dem.

I virkeligheten er vi i Sentralbadet, der Opera Bergen setter opp Verdis opera «Aida». Og det er en ganske uvanlig oppsetting vi her får se. I musikkhistorien står «Aida» som ett av de siste overdådige eksemplene på «grand opera». «Aida» er et spektakulært utstyrsstykke med palmer og templer og pyramider, med hærskarer av soldater og prester og prestinner, og gjerne et par elefanter, hvis det er plass på scenen og på budsjettet.

I Sentralbadet blir «Aida» derimot fremført i en helt nedstrippet versjon, uten kulisser og med bare helt minimale rekvisitter. Til gjengjeld utnytter regissøren, Balázs Kovalik, oppfinnsomt og effektfullt hele det store, aparte rommet.

Koret er i stadig bevegelse opp og ned av trapper og trinn. Aida og Amonasro synger en av duettene sine foran det store vinduet med utsikt over havnen. Selv stupetårnet er tatt i bruk – blant annet fungerer det som tempelgrav når Radamès og Aida tar avskjed i siste akt.

Den georgiske sopranen Iano Tamar synger tittelrollen med stor, typeriktig stemme og med et scenisk nærvær som gjør henne til forestillingens viktigste figur – også i de avsnittene der hun ikke selv er i dramaets sentrum.

Som Amonasro, Aidas far, hørte vi den italienske barytonen Marco Chingari. Han hadde overtatt rollen på kort varsel, men sang partiet overbevisende, med fyldig stemme og stor scenisk autoritet. Hans duett med Tamar i tredje akt var forestillingens musikalske og dramatiske høydepunkt.

Rollene som Radamès og Amneris ble sunget av den georgiske tenoren Zurab Zurabishvili og den rumenske mezzosopranen Andrada Ioana Roşu. Begge kom noe svakt ut fra start, men sang seg opp underveis. Forestillingen hadde i tillegg to solide basser – italienske Donato di Stefano i rollen som ypperstepresten Ramfis og russiske Evert Sooster som den egyptiske kongen.

Bergen Operakor hadde en flott kveld med mange store utblåsninger, blant annet den berømte triumfmarsjen i andre akt. Og koristene hadde ellers nok å gjøre i scenerommet i vekslende roller som blant annet hær, prester og folkemengde.

En del av Kovaliks grep fungerte godt, men det var også mye irrelevant «oppdatering» av Verdis fortelling – for eksempel triumfmarsjen iscenesatt som sommerlig champagneparty. I tillegg virket mange av masseopptrinnene temmelig kaotiske og kunne trengt strammere regi og koreografering.