Brødre i blodet

De tre rapperne i Dårlig Vane viser at de er som skapt for hverandre på deres sterke debutalbum.

FENGENDE OG FASCINERENDE: Dårlig Vanes debutalbum gir oss gjengmentalitet på sitt mest fengende og fascinerende, skriver BTs anmelder. Bildet er fra en konsert på USF Verftet i februar 2018. Tor Høvik (arkiv)

Petter Lønningen
5 av 6 hjerter

Luften sto nesten stille da Dårlig Vanes monsterhit «Gikk i bakken» slo ned i 2016. Bergen har avlet frem mange fete undergrunnsrappere, men Dårlig Vanes særegne blanding av knallhard trap og seige stammerop gjorde at de nådde mye bredere ut enn noen gaterappere før dem. Dette var rått, brutalt og breialt. På de påfølgende singlene gikk de minst like hardt, og viste hvor uforutsigbare og sultne de var. I 2019 er sulten fremdeles der, men nå er det modenheten som er det mest slående.

Dårlig Vanes debutalbum gir oss gjengmentalitet på sitt mest fengende og fascinerende.

«Matpakken», trioens første ordentlige fullengder, er et mørkt og hardt album, men aggresjonen fra de første utgivelsene er byttet ut med elegant musikalitet og overraskende mye sjel. Dessuten er rapperne blitt merkbart dyktigere: rimene er mindre anstrengte, flyten glir bedre og vendingene mer oppfinnsomme, særlig når de roer ned tempoet og legger vekten sin i hver eneste verselinje. Minst like interessant er det å høre hvordan produsentene Mars, Nado, Mareno og Imsito blander skarp trap eller sørstatsrap, med luftige melodilinjer og rytmer som minner om klassisk 90-tallsrap. Dette er kompromissløs fullblods-hiphop, langt unna poprapen som oftest dominerer spillelistene. Samtidig er det også et usedvanlig melodiøst album.

Det er ikke mye dødtid på «Matpakken». Bare høydepunktene «Sånn her», «V.I.P.», «Eg e ikke pluggen», «Kor e geltene», «Min og», tittelsporet og ikke minst «Vant til det» kunne nesten fylt et album alene, og resten av låtene holder alle høyt nivå.

Tematisk sett er det som forventet mye grising og skryting, men dette er også et ektefølt og til tider nakent portrett av moderne gjengmentalitet. Albumet mangler riktignok de umiddelbare enlinjerne som preget trekløverets første utgivelser, men tar det godt igjen på dybde, kompleksitet og doble betydninger: dette er musikalsk gråsoneterapi av beste slag.

Les også

Slik skapte de den bergenske hiphop-suksessen

Norsk rap har lenge vært preget av soloartister og duoer. Ikke noe galt i det, men savnet etter dynamikken i det klassiske rapkollektivet har vært stort. Kollektivets fordel er nemlig at de kan leke med flere ulike synspunkter og stemmer i én og samme låt; fortellingene blir rikere og mer komplekse, noe som åpner for ulike tolkninger. Et godt rapkollektiv har også et annet, mer umiddelbart fortrinn: Hver for seg er Kikkan, Amadou og Hazy sterke rappere, men det er kombinasjonen av Kikkans eleganse, Amadous tyngde og Hazys intrikate linjer som tar det hele til et nytt nivå. Akkurat som på scenen gjør de hverandre bedre. Det låter rett og slett som om de er skapt for hverandre.