– De kan gjøre hva de vil med «Løperjenten»

Vibeke Løkkeberg er i teatersalen når DNS og Carte Blanche har premiere på «Løperjenten. (Rekonstruert)» torsdag. – Jeg kommer garantert ikke til å bli skuffet, sier Løkkeberg til BT.

«Mye godt i gledelig avstand fra traust, norsk sosialrealisme, men langt fra noe mesterverk.», skrev Bergens Tidendes filmanmelder, Jan H. Landro, etter premieren på Vibeke Løkkebergs film «Løperjenten» i 1981.

– En signatur fra Bergen

Filmen finner sted i Bergen i 1948. Vi følger syv år gamle Kamilla i et samfunn som må gjenoppbygges, samtidig som hennes egen, og bestevennen Sveins, familie går i oppløsning.

Med filmen som utgangspunkt, har nå Den Nationale Scene og Carte Blanche laget oppsetningen «Løperjenten. (Rekonstruert)», som skal spilles på DNS.

Teatersjef ved DNS, Agnete Haaland, kom med bestillingen. Regissør Jon Tombre og koreograf Hooman Sharifi tok utfordringen.

– Jeg har vært opptatt av at DNS også skal ta tak i det som er helt særegent for Bergen og Vestlandet, og «Løperjenten» har en signatur fra både Vibeke Løkkeberg og Bergen, og hennes opplevelse av etterkrigstiden på Vestlandet, sier Haaland.

Vibeke Løkkeberg har selv ikke vært involvert i prosessen.

– Jeg ble forespurt om de kunne gjøre noe på «Løperjenten». Det sa jeg ja til. Det er jo hyggelig at arbeidet mitt inspirerer andre. Jeg har fått inntrykk av at regissør Tombre på en måte vil remikse og sample «Løperjenten», gå inn i universet og stemningene han oppfatter som tema i det jeg gjør.

– Du er ikke redd for å bli skuffet på premieren?

– Nei. Jeg respekterer andre kunstneres versjon av det de oppfatter å være mitt kunstneriske univers. Jeg tror Tombre har funnet noen røde tråder i bøkene og filmene mine. Dans er uansett en tolkning av noe, mer en abstraksjon, sier Løkkeberg.

– Se filmen

Regissør Jon Tombre hadde lenge hatt lyst til å jobbe med Hooman Sharifi og Carte Blanche, da muligheten kom med bestillingen fra Haaland.

Den som venter seg en oppsetning av «Løperjenten», med Kamilla og Svein som løper rundt i Bergens gater, må tro om igjen.

– Vi tar utgangspunkt i filmen, men det er ikke en projeksjon av den, sier Sharifi.

– Det er mye dere ikke får. Det blir ingen søt liten bergensjente som løper rundt i regnet, sier Tombre.

– Hvis folk vil se «Løperjenten», må de se filmen.

Heller kunstnerisk enn politisk

Det de derimot har gjort, er å jobbe med å finne det de mener er essensen i filmen, forteller Tombre. Og det arbeidet har kokt ned til fire ord:

«Sensualitet, støy, identitet, flukt».

Spesielt er de opptatt av flukt, og ønsket om å være et annet sted. Både fjorårets flyktningkrise og norsk utvandring er relevant. Men selv om tematikken er aktuell, er oppsetningen ikke først og fremst eksplisitt politisk.

– Tematikken behandles kunstnerisk, poetisk og emosjonelt, heller enn direkte politisk, sier Tombre.

– Ikke kontroversielt

«Løperjenten» vant kritikerprisen på Den norske filmfestivalen i Haugesund i 1981, men i hjembyen Bergen ble filmen pepet ut etter premieren.

– Jeg tror ikke bergenserne likte at jeg viste slumdelen av byen. «Løperjenten» var heller ingen turistplakat. Det rare er at filmen ble vist overalt i USA og fikk strålende kritikker. Jeg ble også intervjuet av de største avisene, og uttrykte stolthet over å få representere både Norge og Bergen.

– Kinosjefen i Bergen på den tiden, Terje Sjursen, er med i filmen?

– Ja. Han var ivrig etter å få en rolle. Men han angret etter å ha sett den ferdige filmen. Han mente den var en skam for Bergen, sier Løkkeberg med et smil.

«Det er enkelt og greit et unikt kunstnerisk samarbeid med utgangspunkt i en film som virkelig skapte furore i Bergen. Og som kanskje gjør det igjen?» skriver Carte Blanche på sine hjemmesider. Men regissøren og koreografen selv går ikke rundt og håper på nye kontroverser.

– Det er ikke noe poeng å være kontroversiell for kontroversens skyld. Det er en annen tid nå, hva som er kontroversielt har endret seg, sier Sharifi, som heller tror folk vil bli berørt.

Problematisk forhold til Bergen

Vibeke Løkkeberg er sjelden tilbake i Bergen, men hun gleder seg til premieren i Teaterkjelleren. Like i forkant skal hun også delta i en samtale med regissøren på samme scene.

– Det skrives en biografi om meg nå. Det gjør at jeg må tenke gjennom mange spørsmål. Også om Bergen. Jeg har en personlig følelse av å alltid bli litt lei meg hver gang jeg forlater Bergen, fordi jeg føler meg så ensom der. Den aller nærmeste familien er vekke – og det er tøft å møte referanser fra barndom, ungdomstid og litt av den heftige kritikken jeg har fått.

– Hva med å skrive for teater?

– Jeg har alltid drømt om at bøken mine – som har veldig mye Bergen i seg – og filmene kunne bli skrevet sammen og gjort om til et stort scenedramatisk verk à la «Hellemyrsfolket». Kanskje jeg lufter ideen for Agnete Haaland, sier Løkkeberg.