Grevlinghyllest i fri dressur

En leken hyllest til Knutsen & Ludvigsen preget av overskudd og energi.

I DOLMENS OG LORENTZENS ÅND: «Knutsen & Ludvigsen på teatret» er surrete, vimsete, absurd og utført med et tydelig ønske om å glede, skriver vår anmelder. VEGAR VALDE

Konseptet er både litt rart og veldig fint. Å ta to folkekjære karakterer som veldig mange har et forhold til, og spille de ut på scenen, med stor likhet. Etter Gustav Lorentzens bortgang er det naturlig nok også spesielt å se Frode Winther iscenesette Ludvigsen på en troverdig måte og med en varme i de små detaljene.

Forestillingen er skapt etter Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens hjerte. Det er surrete, vimsete, absurd og utført med et tydelig ønske om å glede. Knutsens og Ludvigsens sanger har aldri vært preget av logikk og tydelig sammenheng. De har fått folk til å digge låter om grevlinger i taket, folk som befinner seg i en sekk, negermasjer eller kyr i tunnelen siden 1970-tallet.

De er elsket av både barn og voksne, og har også fått velfortjent hyllest fra både DumDum Boys som ga ut coverplate og Motorpsycho som reiste på tur som backingband for Dolmen og Lorentzen. Den enestående galskapen, humoren og anarkiet i tekstene har gjennom flere tiår truffet mange generasjoner og de har satt tydelige spor i Musikk-Norge.

Det er et fargerikt univers Knutsen og Ludvigsen kommer inn i, altså teateret. Scenen er formet som et teater i teateret, og de som befinner seg der er Teknikeren, Skuespillerinnen, Teatersjefen, Inspisienten samt et band. Ensemblet øver, og åpner med «God Morgen Norge» før Teatersjefen får en forstyrrende telefon og alle løper ut. Deretter kan Knutsen (Pål Rønning) og Ludvigsen (Winther) gjøre entré mens de leter etter grevlingen sin, som de har mistet.

De drar introduksjonslåten sin «Hallo, hallo» og et syngeklart publikum svarer på refrenget. Rammefortellingen er enkel. Telefonsamtalen til Teatersjefen kom fra Oslo. Selveste Oslo. Noen fine folk vil besøke teateret, og en energisk og humørsyk teatersjef (Lars Jacobsen) har ingenting å vise frem, for om kveldene går jo bare «Gengangere», som handler om sykdom og lidelse. Som andre teatersjefer liker også denne Teatersjefen køntrimusikk og drømmer om å sette opp store musikaler med seg selv i hovedrollen.

Heldigvis kommer Knutsen og Ludvigsen til unnsetning, og skal lage en forestilling så frisk og så rocka at selv Oslo-folkene vil like den. Det er ikke avanserte greier som binder historien sammen, og forestillingen fremstår som en blanding av konsert og rikt sceneshow med dans og effekter. Forestillingen går i høyt tempo, og kan til tider være litt heseblesende og preget av vill juba juba-stemning, derfor utmerker de rolige delene seg.

Nummeret der Knutsen og Ludvigsen skal varme opp publikum før det ekte showet for Oslo-folkene begynner er både morsom og rørende. Alene på scenekanten går de begge inn i rollen som brei bergenser med flott timing og kommunikasjon med publikum før det blir allsang med «Eg ve te Bergen» mens publikum veier med hendene.

Bandet bestående av Morten Færestrand (gitar), Davide Bertolini (bass) og Trond Dale (trommer) ser ekstremt kule ut på scenen i rollen som band, og gir låtene en ny dimensjon. Samspillet mellom Winther og Rønning er et bærende element i forestillingen, og de får frem vennskapet godt og nyansene fra ellevill glede til de mørkere og melankolske tankene som viser seg i blikket.

Resten av ensemblet glir inn og ut av ulike roller med sjarm og varme. Det er tydelig at forestillingen er blitt til gjennom mye improvisasjon. På det beste viser dette seg tydelig i den lette og frie tonen til publikum. Jeg skulle likevel ønske at forestillingen kunne hatt en tydelige historie og dramaturgi og hvor sangene hadde blitt mer integrert i en større helhet.

Si din mening i kommentarfeltet under!