Gamlefar i storform

Stemmen holder fremdeles og musikerne likeså.

Publisert Publisert
svp://25360
  • Einar Engelstad

De gamle holder fremdeles mål. For noen uker siden viste BobDylan at 70 er ingen alder, og søndag kveld briljerte nesten like gamle Joe Cockerpå plenen på Bergenhus.

67 år er han blitt og fremdeles vital. Turnerer hyppig overdet meste av verden og har tydeligvis ikke tenkt å pensjonere seg med detførste. Riktignok har han ikke vært like produktiv på platefronten, selv om detforrige albumet, «Hard Knocks», kom ut i fjor. Uten at det har gjort særliginntrykk på platekjøperne. Bortsett fra samleplater, kan han ikke skryte av merenn en uke med en enslig 30.plass på VG-lista de siste 22 årene. Noe som ogsåsikkert er en del av årsaken til at han bare samler 3000 tilhørere dennekvelden. Han har tross alt vært i Bergen og presentert sin 30-40 år gamle hitsved to anledninger de siste elleve årene.

«Hard Knocks» har han også satt som tittel på årets turne,men velger bare å presentere et par låter fra den nye platen. Litt forskjell erdet også fra forrige konsert i Bergenshallen for seks år siden, men de flesteav hitsene er selvfølgelig på plass.

Les også

[No available link text]

Joe Cocker har alltid vært mest kjent som en unik tolker avandres låter. Han har rett nok skrevet noen få selv, men det er vokalisten ogformidleren som står fremst. Også denne kvelden.

Presis ti på halv ti er Joe Cocker på scenen. Begynner derkarrieren startet på slutten av 60-tallet med «Hitchcock Railway». Det låter som det skal. En del kiloekstra er det nok blitt med årene og håret er grått. Men stemmen er derfremdeles. Rå og raspende og nesten like kraftfull som i glansdagene. Det spastiske luftgitarspillet fraWoodstockfestivalen for 42 år siden er fremdeles på plass – om enn i mer diskretform. Og luftpiano.

Så har han også et praktlag av noen musikere i ryggen.Gitar, bass, orgel, piano, trommer, perkusjon og saksofon. For ikke å snakke omde to kordamene som utgjør et helt lite gospelshow alene. Det låter ganskepraktfullt og fullt av sjel. Svett og dampende sørstatssoul.

Han fortsetter i samme ånd. Først med Traffics «Feelin’Allright» som også får publikum til å reagere. Deretter «The Letter» som BoxTops hadde sin store hit med for 45 år siden.

Stemmen til gamlefar begynner å bli varm, og det er lite åutsette på vokalprestasjonene. Han skriker og brøler og legger all sin sjel ifremførelsen. Etter Lovin Spoonfulls «Summer In The City» er det tid for å roened.

«Up Where We Belong» fremføres i duett med Nichelle Tillman,og står ikke noe tilbake for originalen med Jennifer Warnes fra filmen EnOffiser og Gentleman i 1982. «You Are So Beautiful» leveres med innlevelse ogfår til og med publikum til å synge med. Selv om allsang er å ta litt sterkt i.Tross alt snakker vi om en søndagskveld og godt modne mennesker med engjennomsnittsalder på nærmere 50. Det er tid for den første nye låten «Hard Knocks» fra detferske albumet. Helt ål reit, men sammenlignet med fortidens svisker blir detet lite hvileskjær. Selv om publikums respons er upåklagelig. «N’OubliezJamais» låter fransk med elegant trekkspill i bakgrunnen, og under førsteBeatlestolking — «Come Together» - får også gitarist Gene Black anledning til åbriljere.

Randy Newmans «You Can Leave Your Hat On» - den ultimatestrippelåten - får publikum på plenen i det minste i dansehumør.

Til slutt kommer selvfølgelig også den som alle har ventetpå - «With A Little Bit Help From My Friends». 3000 par armer i været som klappertaktfast med. Det låter nesten Woodstock 69 – men bare nesten. Men tatt ibetraktning at det er 42 år siden det store gjennombruddet, er det ingen grunnå klage over dagens versjon.

De tre ekstranumrene låter som en kule, men kan likevel ikketoppe dette.

EINAR ENGELSTAD

Er du enig med vår anmelder? Kom med din mening om konserten i kommentarfeltet under

GAMMEL OG GOD: Søndag kveld briljerte Joe Cocker på plenen på Bergenhus. Foto: EIVIND SENNESET

svp://25360
Publisert