Musikalsk festkveld med knapt et eneste dødpunkt

Jeg mistenker at storparten av publikum gjerne kunne tenke seg å høre konserten en gang til. Så bra var det nemlig.

I STORSLAG: Maesa Pullman og The Last Hurrah! deltok på americanafestivalen i Bergen. Her fra Vossajazz i 2017. Vegar Valde (arkiv)

Einar Engelstad
5 av 6 hjerter

Så har Bergen fått sin første americanafestival. Publikumsmessig vil den nok aldri kunne måle seg mot Nattjazz, Bergenfest eller Festspillene. Men åpningskonserten på Ole Bull Scene fredag kveld
viste at de musikalske kvalitetene er absolutt fullt på høyde.

Lurer du kanskje på hva americana er? Giftige tunger har ofte omtalt sjangeren som countrymusikk for urbane hipstere som ikke liker countrymusikk.

Nå vil vel ingen mistenke 66 år gamle primus motor H.P. Gundersen bak festivalen for å være hipster. Snarere en aldrende hippie i så måte. Og det sittende publikummet i den så godt som fullsatte salen
var også av det godt voksne slaget.

Musikalsk ligger årets festival – den første i forhåpentligvis en lang rekke – atskillig nærmere folk og countryrock fra tidlig 70-tall enn det som tradisjonelt forbindes med norske countryfestivaler.

Det er da også ganske mange musikalske mil mellom uttrykket som ble presentert under Countryweekend på Bergen Travpark for en uke siden, og det som kom frem på Ole Bull Scene fredag kveld. Selv om
mange av røttene er de samme i form av amerikansk tradisjonsmusikk.

Det ble en musikalsk festkveld på tre og en halv time med knapt et eneste dødpunkt. En forbrødring av noen av de beste instrumentalistene det bergenske musikkmiljøet kan by på og tre fremragende kvinnelige artister fra Los Angeles og California.

En høyst organisk forestilling på alle måter med et assortert utvalg strengeinstrumenter i tillegg til trommer, orgel og piano. Kjemisk fritt for alt som smakte av synthesizere og forhåndsinnspilte effekter på tape.

Backingbandet besto i stor grad av H.P. Gundersens faste band The Last Hurrah! som for anledningen var utvidet med noen ekstra musikere. De tre vokalistene Maesa Pullman, Rosa Pullman og Miranda Lee Richards fikk hovedrollen i hver sin del av konserten. Til tider sang de også sammen i vakre trestemte harmonier med bare en kassegitar til komp.

Å trekke frem noen spesielle blant de tre kan virke litt urettferdig ettersom alle hadde sine egne uttrykk. Men mest imponerende på låtskriversiden var utvilsomt den mer folk-inspirerte Miranda Lee
Richards fra Los Angeles. Siden debuten i 2001 har hun utgitt seks album med stadig større suksess.

Men også et par av musikerne, spesielt gitarist Jørgen Sandvik og David Vogt på fele, hadde noen halsbrekkende soloprestasjoner som fikk salen til å bryte ut i spontan applaus. Og beskjedent i
bakgrunnen på pedal steel og diverse gitarer satt selvfølgelig H.P. Gundersen og hadde full kontroll.

Til neste års festival trenger H.P. Gundersen strengt tatt ikke gjøre noen ting. Bare gjenta programmet fra fredagskvelden på Ole Bull. Jeg mistenker at storparten av publikum gjerne kunne
tenke seg å høre konserten en gang til. Så bra var det nemlig.

Lørdag fortsetter festivalen på Underlig før den avsluttes søndag kveld med en klubbkonsert på Christinegård Hovedgård i Sandviken.