Portrett av dikteren som ung mann

Elegant og kompleks lek med litteratur og virkelighet.

Denne artikkelen er over ni år gammel

La oss begynne med Gustave Flaubert, han er sentral her.

«I sitt verk,» sier Flaubert, «må forfatteren være som Gud i universet, allestedsnærværende og ingensteds synlig.»

Klipp til gymnaslærer Germain (Fabrice Luchini), på vei til den første dagen i nok et ørkesløst skoleår som fransk­lærer. Det eneste nye er at Lycee Gustave Flaubert er blitt reformgymnas, og at elevene skal bruke skoleuniform, for — ifølge rektor - å viske ut de sosiale forskjellene.

Klipp deretter til en elegant, parisisk leilighet, der en oppgitt Germain retter stiler, mens hans frustrerte frue Jeanne (Kristin Scott Thomas i storslag) forbitret konstaterer at kunstgalleriet hun driver er i ferd med å gå fløyten.

Midt mellom bunken av stiler skrevet av ungdommer som knapt kan forfatte mer enn to setninger, dukker det opp en som skiller seg ut.

«Den helt spesielle duften av middelklassens kvinner», skriver 16 år gamle Claude.

Germain rykker til.

Stilen beskriver hvordan Claude (Ernst Umhauer), under dekke av å ville hjelpe en skolekamerat med matten, skaffer seg tilgang vennens hjem. «Allestedsnærværende og ingensteds synlig» snoker han rundt. Han observerer og noterer.

I stil etter stil skriver han seg dypere og dypere inn i livet til familien Artole, bestående av far og sønn Rapha, og Esther (Emmanuelle Seigner), sensuelt hensunket i kjedsomhet og objekt for Claudes begjær.

Mens Germain leser tekstene høyt for Jeanne, suges de (og vi) mer og mer inn i guttens tekstlige univers. Og i familien Artoles liv og levned.

Her begynner den både snedige og snodige leken.

Hvem er Claude? En lengtende unggutt eller en beregnende jypling? Et litterært talent? En ung utgave av det som kan vise seg å være Frankrikes svar på Karl Ove Knausgård? Skriver han sitt liv, eller dikter han? Er dette en roman, eller en fortelling om en ungdom med en bakgrunn og en hensikt?

Er det Germains fascinasjon for Claudes talent som gjør at han dag etter dag arbeider overtid for å veilede gutten i litteraturens verden, eller handler dette dypest sett om ham selv?

Som tilskuere ser vi hvordan Germains veiledning gjør ham til en aktør i fortellingen. Samtidig holdes vi fruktbart uvitende om hva som er fantasi og hva er som er virkelighet, og hva som befinner seg i skjæringspunktet mellom sannhet og diktning.

«I de beste hjem» bygger på teaterstykket «Gutten på bakerste benk» av Juan Mayorga.

Intrikat, og full av sofistikerte detaljer, er den på ett plan en skildring av litteraturens tilblivelse, en fremvisning av de ofte uklare skillelinjene mellom fiksjon og fakta, og en påvisning av hvordan litteraturen og livet kan gripe inn i hverandre.

Under det hele ligger et skarpt blikk på temaer som klasseforskjeller, vennskap, statusjag og moderne kunst.

Det gir filmen et skinn av psykologisk thriller, mikset med en dåm av satirisk komikk.

At filmen makter å forene to såpass ulike sjangere, er i seg selv imponerende, men helt i tråd med Ozons filmografi. «8 kvinner» forente mordmysteriet og musikalen», «Swimming Pool» begynner som drama og ender som thriller. Ozon vrir og vrenger på sjangrene, og beveger seg uanstrengt fra mørke thrillere til lettbent humor - som i hans forrige, der fabelaktige Catherine Deneuve utfoldet seg som «Frustrert fransk frue» i en ellers lett utdatert politisk satire.

«I de beste hjem» er av en helt annen klasse; og helt i tråd med en annen av Flauberts deviser: «Det finnes ingen sannhet, kun iakttakelsesevne.»