- Fremstillingen av Sverige er en reaksjonær fantasi

Skandinavisk innvandringspolitikk og begrepet «svenske tilstander» er blant temaene når Bergen Offentlige Bibliotek arrangerer Skandinavia-fest.

Illustrasjon: Endre Lilletvedt VI MÅ SNAKKE OM SVERIGE: Nå er det nok USA. På biblioteket denne helgen snakkes det som Skandianvia - spesielt Sverge.

NTB meldte tidligere i høst at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug ikke følte seg trygg på Grønland i Oslo.

– Dersom det ikke blir tatt grep nå, kan vi ende opp med svenske tilstander, sa ministeren. Hvis man søker opp begrepet «svenske tilstander», får man utallige treff i norske avisarkiv og på Google. Men hva er denne tilstanden?

Akkurat det er et av temaene på Skandinavia-fest, som arrangeres på Bergen Offentlige Bibliotek denne helgen. I den norske debatten kan svenske tilstander handle om ekstremfeminisme, integrering ute av kontroll og en debattkultur preget av berøringsangst. Men står det så ille til i vårt naboland?

I forbindelse med Skandinavia-fest, har vi fått to debattanter til å hjelpe oss med å finne svaret.

Ali Esbati

Svensk politiker og skribent. Sitter i Riksdagen for Vänsterpartiet (SVs svenske søsterparti).

DET ER IKKE SÅ ILLE: Ali Esbadi, svensk politiker og skribent, mener den «svenske tilstanden» slik den fremstilles i Norge, er nesten klinisk fri fra fakta. Håvard Bjelland

– Hva er egentlig den svenske tilstanden?

– «Den svenske tilstanden», sånn som den blir fremstilt i for eksempel norsk debatt, er i all hovedsak en reaksjonær fantasi, nærmest klinisk fri fra fakta. Den har tydelige likhetstrekk med Donald Trumps beskrivelse av tilstanden i USA. Som alle andre land har Sverige sine sosiale problemer – ikke minst voksende forskjeller i inntekt og formue, som følge av nyliberal kutt- og privatiseringspolitikk de siste 25–30 årene.

Svensk integrering er langt fra perfekt, men den er likevel velfungerende i internasjonal sammenheng. Svensk økonomi og arbeidsliv går bedre enn de fleste andre europeiske land. Beskrivelsen av «lovløse tilstander» i drabantbyene er helt hinsides. Og de som i Sverige roper «berøringsangst», er aller oftest folk som har meget god plass i offentligheten til å si sin mening, men som simpelthen blir provosert hvis de blir kritisert.

– Hva er forskjellen på det norske og det svenske debattklimaet?

– Det er stadig mindre forskjell, dessverre. Også i Sverige er debatten i dag stadig mer preget av skremselspropaganda om innvandring, av å foretrekke «sterke meninger» foran fakta, og av stadig lavere terskler for å stigmatisere minoriteter.

Les også

Les også: Svenske Silvana Imam er for god til å være sann

– Er det farlig å være politisk korrekt?

– Nei, det er ikke farlig å være anstendig, empatisk og unngå nedlatende holdninger mot mennesker i en utsatt sosial posisjon. Tvert imot.

– Hva så med den «norske tilstanden»? Hvordan er den?

– Slike sammenligninger mellom land blir fort karikerte. Det finnes verken én svensk eller én norsk ”tilstand”, eller ett ”debattklima”. Det finnes forskjellige krefter og interesser. En fordel i norsk debatt er for eksempel at det er betydelig større avismangfold, og en mer levende debatt i distriktene.

– Og, til slutt, hva er egentlig den beste ABBA-låten?

– «Fernando». Men «Dancing Queen» er bedre å danse til.

NOE ER GALT MED SVERIGE: Grunnlegger og redaktør for Broenxyz, Hilde Sandvik, mener den svenske eliten har berøringsangst for spørsmål rundt konsekvensen av massiv innvandring. Tor Høvik

Hilde Sandvik

Grunnlegger og redaktør for Broenxyz. Har ved flere tilfeller uttalt seg kritisk mot svensk debattkultur. Tidligere kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende.

– Hva er egentlig den svenske tilstanden?

– Det er ikke berøringsangsten som preger det svenske ordskiftet, men en tiltakende polarisering. Den svenske debatten har en mye hardere tone enn den vi er kjent med i norsk debatt, spesielt innenfor noen områder – der innvandringsdebatten er den aller mest betente. Det er mulig å skjønne at det er slik. Det er høyreekstreme krefter i Sverige som er langt tydeligere til stede enn i Norge. Sverige har, må man huske på, kontinuerlig hatt fascistiske partier siden 1920-tallet. Selv Sverigedemokraterna i dag har røtter i nazismen. Jimmie Åkessons mentor hadde bokbål i hagen. Når det er sagt: Det svenske establishment har derfor hatt berøringsangst for noen av de større spørsmålene rundt konsekvensen av massiv innvandring. Man avviser for mye som rasisme.

– Hva er forskjellen på det norske og det svenske debattklimaet?

– I Norge har vi ikke hatt en så tydelig elite som det Sverige har. Tradisjonelt har også langt flere stemmer sluppet til i debatten i Norge. Veldig lenge har debattsidene i Sverige vært redigert etter hvem som skriver, mer enn hva som skrives. Det har skapt en tydelig elitedebatt, som igjen har skapt grobunn for flere alternativmedier. Sverigedemokratenes Avpixlat er et eksempel på debattarenaer som får mange lesere, kanskje fordi alternativene har vært færre.

Les også

Les også: Lars Vaular spiller seg selv i ny nettserie

– Er det farlig å være politisk korrekt?

I utgangspunktet ikke, det blir farlig i det øyeblikket debatten blir så polarisert at det skapes innenfor- og utenforskap. Valget i USA er kanskje et eksempel på hva som skjer når avstanden mellom elitene og folket blir for stor. Da har populistiske strømninger gode vekstvilkår.

– Hva så med den «norske tilstanden»? Hvordan er den?

– Det beste (og av og til det verste) med Norge er at alle skal med, at alle skal høres. Vi kan gjerne enes om hvor vi skal gå, men så ombestemmer vi oss dagen etter. Det er noe fint i det også: festene blir bedre når ikke alt er planlagt ned i minste detalj.

– Og til slutt, hva er egentlig den beste ABBA-låten?

– Jeg greier aldri å dy meg og MÅ synge med på «Mamma mia». Sorry.