Kunsthistorie med Otto Plonk

Når norsk kunsthistorie skrives i 2001 er også Galleri Otto Plonk med. Den spesielle kunstscenen som fikk sin utfoldelse der er en del av kunsten i Norge i 1990-årene.

Publisert Publisert
  • Sissel Hamre Dagsland
iconDenne artikkelen er over 18 år gammel

Dette har vært viktig for kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt når han allerede nå kommer med ny utgave av sin Norsk Kunsthistorie fra 1997 på Det Norske Samlaget. Den ligger der som en bekreftelse på det Danbolt sa ved lansering av den første utgaven, nemlig at kunsthistorien stadig må skrives påny.

— At jeg har gitt Otto Plonk-fenomenet bred plass har flere grunner. Det er viktig å vise at ikke alt skjer i Oslo innen norsk kunst, selv om det meste som skrives av kunsthistorie her i landet har et klart Oslo-perspektiv. Otto Plonk var også selvopplevd, og jeg kunne dessuten vise til en solid avhandling av en av mine hovedfagsstudenter, Solveig Øvstebø, om denne nye kunstscenen, sier Danbolt. Øvstebø, nå knyttet til Bergens Kunstforening som nestleder, krediteres klart for sitt bidrag.

Ny arkitekturhistorie

Utgivelse allerede nå av en ny utgave av Danbolts kunsthistorie, langt mer påkostet enn den første hva billedstoff angår, har også en mer praktisk side. Den var ment å skulle utgis av Samlaget samtidig med en arkitekturhistorie som skrives av Nils Georg Brekke, Siri Skjold Lexau og Per Jonas Nordhagen. Også den vil være fri for det dominerende Oslo-perspektivet, regner Danbolt med.

Men så var opplaget av førsteutgaven borte, og i stedet for å trykke den opp ble Danbolt bedt om å gjøre fortgang med den nye utgaven. Dermed tok man hensyn til kritikken av mangelfullt billedutstyr i den første utgaven. Men Danbolt fikk ikke tid og anledning til den oppdatering han kunne ønske seg om fotografi og kunsthåndverk.

— Thomas Breivik sa en gang at kunstbegrepet er som en gummistrikk. Noen mener nå at strikken er tøyd så langt at den er røket, og at vi må finne et nytt begrep. Kanskje skulle vi la kunstbegrepet sentreres om den modernismen som slo gjennom på 60-tallet? sier Danbolt.

Så mange trender

Men også det kan synes problematisk.

— Da den abstrakte modernismen slo gjennom var det mange som sa at nå er figurasjonens tid forbi i kunsten. Men det tok ikke lang tid før den var tilbake igjen. Maleriet har vært erklært dødt lenge, men akkurat nå synes det ganske livskraftig. Mye tyder på at det er økende interesse for maleri blant de ganske unge kunststudentene. Det er slett ikke gitt at det Otto Plonk sto for vil prege kunsten i det 21. århundre, sier Danbolt.

I dag er ellers foto en av de viktigste trendene, mener han. Det er en interesse som også har fått tilbakevirkende kraft; man ser på eldre fotokunst med nye øyne. Mange hovedfagsstudenter finner temaer i den retning.

Crossover-kunst med flytende grenser mellom sjangerne preger også dagens kunstscene. Skillet mellom lydkunst og moderne musikk er ikke helt klar, og videokunst nærmer seg kortfilmer.

Performance, dans og teater glir over i hverandre. Installasjoner lages gjerne for ett sted, og deler av dem kan bli gjenbrukt av kunstneren i andre sammenhenger. Hvis da ikke galleriet kaster det først! Slikt har nemlig skjedd.

Kunstmuseene får et reelt problem med å dokumentere mye av dette. Kunsthistorikerne kan føle at de må vente og se hva som vil ha varig betydning og virkning. Så Gunnar Danbolt ser ikke bort fra at han kan komme med enda en ny utgave av sin norske kunsthistorie om noen år.

– Hvis jeg lever og har helsen, sier han.

NYTT BLIKK. Kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt har med sin nye utgave av Norsk Kunsthistorie kastet enda et nytt blikk på den aller nyeste kunsten. Otto Plonk-fenomenet står sentralt.

Publisert