Dobbeldepp

Melankoli til å bli i godt humør av.

MELANKOLI: Susanne Sundfør og Thomas Dybdahl i Grieghallen lørdag.ALLE FOTO: Paul S. Amundsen
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel

Det var ikke uventet utsolgt hus da Rogalands, og kanskje også landets, to mest suksessrike melankolikere sto på scenen i Peer Gynt-salen lørdag kveld. Men om Susanne Sundfør og Thomas Dybdahl delte plakat, betydde det ikke at de delte scene. Den som hadde forventet et nytt og spennende samarbeid, måtte nok gå skuffet hjem. Riktignok har de samme management, men dette var to selvstendige enkeltkonserter på samme billett.

Spesielt utadvendt har Susanne Sundfør aldri vært. Det må tilstås at det likevel er sjelden at jeg opplever hovedattraksjonen sittende gjemt i halvmørke på siden av scenen under hele konserten. Her var absolutt ingenting overlatt til tilfeldighetene, men gjennomført og gjennomarrangert ned til minste detalj. Fra dekorasjoner og lyssetting til overganger mellom låtene. Et finurlig sflettverk med utallige små detaljer vevet inn i hverandre. Kompliserte rytmefigurer og variert bruk av forskjellige instrumenter og vokalarrangementer. Inkludert preprogrammerte beats og elektronisk støy. Eminente musikere, og til tider så kunstferdig at det ligger i grenselandet til å bli sterilt.

Men Susanne har stemmen. Her bommes det ikke på en tone. Hun har også intensiteten som fanger tilhørerne i et jerngrep og holder dem fast. Ikke minst har hun låter som de fleste komponister gladelig ville gitt halve karrieren sin for å ha skrevet. Da hun fremførte tittellåten ”The Brothel” var det så stille i salen at du kunne høre en knappenål falle. Til tross for 1500 feststemte tilhørere en lørdagskveld.

Det blir selvfølgelig mest materiale fra albumet ”The Brothel” som kom i vår, men også litt nytt. Kontrasten mellom Sundførs første og andre plate er mildt sagt stor, men de ferske låtene bar intet klart budskap om hvor hun nå er på vei. Den første, ”Silicone Veil”, som hun fremførte alene bak tangentene, var klassisk Sundfør på sitt mest intense. Den andre, ”Among Us”, var med heftige beats og mest passende for dansegulvet.

Du trenger ikke være deppa selv om du synger triste sanger, syntes være Thomas Dybdahls motto for kvelden. For siddisen formelig sprudlet på scenen, og hadde publikum i sin hule hånd fra første låt med sitt silkemyke souluttrykk og joviale opptreden. Så er heller ikke det musikalske hos Dybdahl lenger så melankolsk som det pleide å være. For her var også funky materiale fra det nye kritikerroste albumet ”Waiting For That One Clear Moment” som utmerket kunne danses etter. Best respons fra publikum fikk han selvfølgelig for det eldre stoffet som ”Cecilia” og ”From Grace”, der han dirigerte allsangen. Dybdahl låter som en blanding av Prince, Chris Isaak og Elvis, og har en gjeng med bunnsolide og jordnære musikere i ryggen. En sterk kontrast til Sundførs mer distanserte kunstrock, og perfekt som avslutning på lørdagskvelden.

EINAR ENGELSTAD

Hva synes du om konserten? Si din mening.

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert