Utgått på dato

Ikke lenger et foregangsband

Publisert Publisert
2 av 6 hjerter
icon
Denne artikkelen er over 13 år gammel

Popmusikk er ferskvare. En forventer ikke at det som er en brennhet hit ett år er mer enn et nostalgisk gjenhør et par år etter. Det er et faktum som gjelder all populærmusikkens sjangre og som rammer elektronikamusikken ekstra hardt. For den er det ikke bare et spørsmål om sangene har holdt seg, men også om det som opplevdes som nye lyder og rytmer den gang, lyder friskt fortsatt.

Når en lytter til «Melody A.M.», Röyksopp debutalbum, åtte år etter at det ble gitt ut, er det et album som har holdt seg imponerende godt. Sanger som «So Easy», «Eple», «Poor Leno» og «Remind Me» representerer mer enn pust fra fortiden, de er søt popmusikk den dag i dag.

På oppfølgerplaten, «The Understanding» (2005), hadde duoen beveget seg bort fra det enkle, iørefallende og lekne og over på en mer utforskende og mindre melodisk musikk. Der og da ble skuffelsen noe veid opp av platens mørkere stemninger. Fire år senere er det, med unntak av nydelige «What Else Is There?», vanskelig å forstå hva som kunne være attraktivt med den.

Det er således positivt at «Junior», Röyksopps tredje album, starter med den sprudlende poppete «Happy Up Here», et hyggelig hint tilbake til «Melody A.M.» som fortjener å være en hit. Dessverre er det bare «Miss It So Much» av de øvrige sangene som har noe av dennes lystige popkvaliteter. Platen minner mer om «The Understanding», særlig i de roligere låtene der synthstemningene bygger seg opp.

I den grad det kan framheves som noe nytt, er det et større innslag av oppøste diskorytmer på denne platen. På hvert sitt vis synliggjør disse momentene at Röyksopp-duoen ikke har gode nok ideer. De langsomme låtene skjemmes av symfoniske vendinger og blir fort skrekkelig pompøse og uelegante. Diskosangene mangler noe så essensielt som forståelse for funk og blir stående som iskalde referanser til dusinvaredans.

Röyksopp framstår ikke lenger som et foregangsband i en tid der popartister flest bruker lyd ikke langt unna Röyksopps univers og elektronikaartister som Lindstrøm og Studio lager subtil dansemusikk med kjælne rytmer og finstemte lydvariasjoner. Röyksopp fortaper seg i lydenes estetikk, men komposisjonene er gjennomgående lite elegante og fengende. Dette er pompøs elektronika som minner om synth fra syttitallet. Det er musikk utgått på dato.

HELGE OLSEN

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert