Din til døden

Medrivende om kjærlighet, sykdom og assistert død

Publisert:
Jan H. Landro

Når temaet blir for sterkt og nært, kan det oppstå behov for å holde litt igjen, dempe tonen og finne en form som ikke lar alt drukne i emosjoner. Kanskje er det grunnen til at Marit Moun Aune ikke tar ut alle tekstens dramatiske muligheter, men gjenskaper overraskende mye av Linn Ullmanns roman som fortellerteater. Det svarer også bra til bokens nesten nøkterne fremstilling.

«Nåde» er mye av et kammerspill fra forfatterens hånd og kunne lett blitt et scenisk drama av stor intensitet. Men Moum Aune holder bevisst igjen, og lar Bjørn Skagestad fortelle mye som kunne vært vist. Grepet virker godt og gir publikum anledning til å reflektere over det som foregår på scenen.

Det er det også all grunn til. For selv om «Nåde» er en ekte kjærlighetshistorie om den pensjonerte kulturjournalisten Johan (Bjørn Skagestad) og hans 17 år yngre legekone, Mai, (Liv Bernhoft Osa), blir Johans uhelbredelige kreftsykdom og hans bønn om at hun skal gjøre ende på ham når mulighetene for et verdig liv synes uttømt, den dramatiske kjernen og motoren i forestillingen.

Linn Ullmann behandler det vanskelige temaet med følsomhet og respekt i romanen sin, og Marit Moum Aune viser samme lojalitet overfor dette stoffet som da hun på så vellykket vis laget teater av Dag Solstads «Genanse og verdighet».

For Johan virker dødspakten så opplagt riktig da han får vite at han bare har få måneder igjen. Mai, på sin side, stritter imot med legeed og alt som binder henne til mannen. Det var lettere den gangen hun, mot Johans vilje, valgte å abortere et muligens vanskapt foster. Slik angripes problematikken virkningsfullt fra begge livets ender.

I små etapper beveger de to seg fra sine utgangspunkt og i retning av stikk motsatte standpunkt. Jo mer døden nærmer seg, desto mer usikker blir Johan på det ønskelige i barmhjertighetshandlingen han har bedt Mai om, mens hun gradvis styrkes i sin beslutning om likevel å føye ham. Gjennom disse bevegelsene makter stykket å belyse ulike stadier i den vonde prosessen og få oss til å tenke over om aktiv dødshjelp er et uttrykk for kjærlighet eller et svik.

Det er tale om verdighet, om å ha kontroll og ikke å ville ydmykes. Men også om mot, hvor godt to mennesker egentlig kjenner hverandre (og seg selv) og hva den ene vil og den andre kan. Og hva man har rett til å be et annet menneske om. Nyansert og helt uten lettvinte slagord løfter «Nåde» frem en problematikk som trolig bare blir mer aktuell i årene som kommer.

I Åse Hegrenes' funksjonelle scenografi gir Skagestad og Osa troverdighet til dette dramaet. Han er på scenen hele tiden og får godt frem Johans fortvilelse og frykt, hans usikkerhet og tvil, hans livslyst og angst for å ende i smerte og fornedrelse. Liv Bernhoft Osa uttrykker Mais angstfylte omsorg og frykt for å måtte oppfylle hans «umulige» ønske. Etter hvert søker hun tilflukt i en stille resignasjon og beskyttende fjernhet.

«Nåde» er kammerspill av godt merke og noe som kaller på ettertanke.

Publisert: