Kreft og kjærlighet

Denne romanen gir et troverdig innblikk i hvordan det er å ha kreft.

  • Frode Helmich Pedersen

Kreft er en nesten mytologisk størrelse i kulturen, i hvert fall er den fremdeles knyttet til tabuisering og fortielse. Slik sett har Ellisiv Stifoss-Hanssens debutroman en tydelig misjon: å føre oss tettere på denne sykdommen, for dermed å avmytologisere den. Hovedpersonen Mia er 26 år gammel og har livmorhalskreft. I størstedelen av romanen oppholder vi oss på sykehuset sammen med henne, og Stifoss-Hanssen legger vekt på å skildre både smertefulle dobesøk og detaljene i cellegiftbehandlingen så usentimentalt og konkret som mulig. Man skal være forsiktig med å slutte fra tekst til forfatter, men jeg har likevel vanskelig for å tro at ikke deler av dette må være selvopplevd.

Faktisk legger romanen selv opp til en slik selvbiografisk lesning, siden den stadig tematiserer selve skrivehandlingen. For samtidig med at Mia får kreft, forløses hun også som forfatter. Jeg vet ikke om det er intendert fra Stifoss-Hanssens side, men det er påfallende at kreften på én viktig måte blir en velsignelse for hovedpersonen: Endelig har hun noe å skrive om! Dersom hun ikke hadde hatt kreft, ville hun, som så mange av sine unge skandinaviske kolleger, vært henvist til å skrive utelukkende om kjærlighetssorg. Også her er kjærlighetssorgen viktig, men den havner — heldigvis for romanen - i skyggen av sykdommen.

Dette er en roman som lykkes med det den setter seg fore: å presentere dagboklignende opptegnelser fra hverdagsliv og sykeleie. Samtidig er dette også en temmelig begrenset roman, hvilket er en konsekvens av dens lave litterære ambisjonsnivå.

stifoss-hanssen.jpg