Hermine (13) anmelder «Stjernestøv»: En tiåring ved navn Jo redder nok julen for meg

For to år siden snikkikket jeg inn på julemarkedet i Oslo, hvor litt av innspillingen av «Stjernestøv» foregikk. Siden har jeg gledet meg til denne dagen.

Denne artikkelen er over to år gammel

Det er noe spesielt og nostalgisk over NRK sine julekalendere. Her i huset elsker vi fremdeles «Jul i svingen» og «Snøfall». Sistnevnte er udødeliggjort med låten «Selmas sang». «Stjernestøv» har fått selveste Aurora til å synge tittelsporet, så forventningene er skyhøye her jeg sitter med julebrus i glasset.

«Vi er alle laget av stjernestøv». Slik starter første episode og jeg blir med dette dratt inn i historien, for et anslag, helt i min ånd!

Så møter vi Jo, spilt av Edvard Ross. Han er en stjerne i seg selv, og det føles som han sitter i stuen min og forteller om sin lidenskap for stjerner. Jeg blir faktisk skikkelig interessert. I virkeligheten er det hans to småsøsken som får høre hans historie om Nordstjernen. De er så sjarmerende, at jeg tar meg selv i å si «åååå» høyt flere ganger.

I stuen foregår en annen historie, og den er ikke fullt så sjarmerende. Moren (Ester Marie Grenersen) og faren (Morten Svartveit) skal skilles. De småkrangler mens moren pakker flyttelasset. Stemningen minner lite om julekos, men er nok dessverre gjenkjennbar for mange barn.

Jeg synes det er fint at NRK belyser viktige tema i sine julehistorier. Jo er lei seg og løper til skogs, faren kommer etter. Dette er den mest rørende scenen i første episode, samspillet mellom dem er absolutt nydelig. Jo er lei seg for at han ikke kan bo hos far, men må flytte med mor til en blokkleilighet. Faren forteller at de begge kan se på Nordstjernen før de legger seg. Da er de på en måte sammen.

Og hva skjer så? Jepp, vi blir så klart introdusert for Nord, et magisk univers som minner om noe vi har sett i tidligere julekalendere, som for eksempel «Julekongen», «Jul i Blåfjell» og «Snøfall». En «portalfantasy» hvor barneheltene beveger seg mellom disse ulike verdenene.

I Nord møter vi Elly, som er et ekte stjernebarn. Hun blir gnistrende spilt av Camilla San Miguel Bjørneng. Som nyfødt blir hun løftet frem for folket, og det er lett å få assosiasjoner til Disney-klassikeren «Løvenes Konge».

Nordfolket, som Elly er en del av, har overnaturlige krefter, de kan forvandle seg til stjernestøv og hjelpe folk som har gått seg bort. Nordfolket er lyset på himmelen og beskytter folket mot stormen. Når vi møter Elly virker hun opprørsk. Hun vil gjøre som de voksne, dra ut fra Nord. Jeg har en følelse på at hun snart er å finne i en drabantby i Oslo.

En annen type som jeg er spent på å følge videre er Varg, spilt av Trond Fausa Aurvåg. Er han så skummel som han ser ut? Og i hvilken verden hører han til?

Musikken ligger som et finfint bakteppe og forsterker stemningen av det vi ser. Scenografien understreker med enkle virkemidler, tunge grantrær med snø, julelys og juleskilt på blokken, at det er jul. Jeg synes det er viktig at en julekalender formidler at det nettopp er jul.

Det er vanskelig å vurdere «Stjernestøv» på bakgrunn av kun én episode. Vi får møte mange spennende karakterer, men har til gode å bli kjent med dem.

Etter at jeg har konferert med min kusine Wilma på syv år, blir vi enige om at «Stjernestøv» fortjener fem hjerter. Dette fordi vi begge digger barneskuespillerne og jeg er nysgjerrig på hva denne gjengen finner på videre.

En tiåring ved navn Jo redder nok julen for meg.

PS! Jeg glemte å nevne at jeg ønsker meg en stjernekikkert til jul!