Gnistfri goovejazz

Massivt lydbilde uten de store toppene.

  • Stephan Meidell
Publisert:

Yuri Honing er en av Nederlands mest anerkjente løse saksofonkanoner, og har spilt med et knippe kjente amerikanere i tillegg til de fleste av sine egne jazzmusiserende landsmenn.

Med seg på laget under kveldens konsert på studio i tredje etasje var blant annet Tysklands supergitarist Frank Möbus — med gitaren godt oppe på brystkassen, langlemmede manøvre og tonale femrettere som gav alle noe å tygge på.

Antall doble vokaler og harkende konsonantlyder i navnene tydet på at resten av kompani var Honings landsbrødre - og bassist Mark Haanstras silkeaktige magikerfrakk i kombinasjon med gitarist Stefan Van Es’ kakifargede kjeledress satte saksofonistens svarte dress i et nytt lys.

Programomtalen lovet groove ganger tre - og trommeslager Joost Lijbaart fulgte opp med stakkato bevegelser og knallharde angrep på skarptrommen.

Været ute brakte vanære over den første junidagen, og en kopp varm kakao virket nok mer innbydende enn groovejazz over en skummende halvliter. Bandet møtte derfor et glissent lokale ved konsertstart.

Når til og med bergenserne blir iakttatt hyttende mot værgudene, skal det godt gjøres å fylle opp et konsertlokale midt i uken. Men mens det høljet katter og bikkjer utenfor, gjorde bandets åpning med en knallhard valstakt sitt for å varme opp stemningen og tørke våte ytterklær.

Lyden i studio var glimrende, og de to gitaristene fylte rommet med drømmende ekko, mens Honing selv hadde en vågalt tørr og direkte lyd i hornet, som også førte til at de popifiserte melodiene ikke ble for fløyelsmyke.

Hans upåklagelige amerikanske aksent i annonseringene var like feilfri på saksofonen, og han fremstod som en sikker bandleder med formidlingsevne som både var utforskende og stødig. Van Es’ gitar stod for et mer synthifisert effektmakeri, og magikeren Haanstra hadde en tøff, tight og bunnsolid bassfrasering.

Både David Bowie, Björk og musikk fra Cohen Brødrenes filmer kom i nye jazzrocka arrangementer, og bandet tok seg tid til å dvele ved groovene og komme med solistiske mønstre på det fyldige bakteppet. Kanskje grunnen til at det slo få gnister underveis og konserten aldri tok helt av, var at Lijbaarts tillot seg selv svært få utprøvninger. Den metronomiske taktholdingen ble tidvis lite organisk – og selv om det strømmet til publikum etter hvert, nådde energien aldri de store høydene.

Enig med vår anmelder? Si din mening.