Danser med hester

Om tenåringstilværelsens fravær av letthet

MAKTKAMP I STALLEN: Emma og Cassandra kjemper om makten på kunstridningslaget Voltige. "Apejentene" er et velspilt drama med mørke undertoner. FILMWEB

I «Apejentene» møter vi de to tenåringsjentene Cassandra (Mathilda Paradeiser) og Emma (Linda Molin) som prøver å komme med på det lokale kunstridningslaget Voltige. Emma er den nye jenten i stallen, men det viser seg snart at hun har perfekt balanse når hun kommer seg opp på hesteryggen. Cassandra er først skeptisk til nykomlingen, men etter hvert oppstår det et vennskap mellom dem.

Sammen gjør de som tenåringer flest; krangler med foreldrene, drikker seg spyfulle, og flørter med det motsatte kjønn. Men det viser seg fort at Cassandra og Emma er mer enn bare gode venner.

Enkelte overivrige kritikere har kalt "Apejentene" en ny "Fucking Åmål". Lina Aschans regidebut har blant annet blitt belønnet med hovedprisene på filmfestivalene i Göteborg og i Tribeca, men den har nok likevel ikke det samme hitpotensialet enn "Fucking Åmål", uten at det nødvendigvis er en negativ ting.

"Apejentene" er både mørkere og mer subtil enn Lukas Moodysons ungdomsklassiker fra 1998. Likheten mellom filmene er at de begge skildrer tenåringers seksuelle oppvåkning og at vi befinner oss i et univers hvor menn og gutter kun innehar biroller – og knapt nok det.

Vi er på et (for meg) uidentifiserbart sted i det svenske folkhemmet, og vi beveger oss mellom høyblokken, svømmehallen og stallen. Filmen skildrer på et lite påtrengende vis det psykiske maktspillet som tenåringsjenter kan utsette hverandre for, fullt av manipulasjon og sjalusi. I den grad hankjønnene er til stede er det for å bli herset med, kanskje med et lite unntak av Emmas far.

"Apejentene" skildrer ikke bare en seksuell oppvåkning hos to tenåringsjenter, den er inne på det samme temaet i parallellhistorien om Emmas åtteårige lillesøster Sara (Isabella Lindquist). På et besøk i svømmehallen får hun beskjed om at hun ikke kan bade i bar overkropp, og at det lusker skumle menn rundt for å se på sånne som henne. Hun skjønner åpenbart ikke hva det skal bety, men sammen med faren går hun til innkjøp av en leopardmønstret bikini.

Litt senere har hun en danseoppvisning for sin fetter Sebastian som hun er litt forelsket i, iført bare leopardbikini. Scenen er både velkomponert og ubehagelig, og den uttrykker en presis kritikk av seksualisering av unge jenter – samt kanskje en kritikk hva enkelte jenter legger vekt på når de skal imponere det motsatte kjønn.

Linda Aschan har laget en stilsikker og interessant debutfilm, hun har selv kalt filmen for en "moderne western om sex, makt og dyr". Og kanskje er det nettopp elementer fra western-sjangeren som best evner å fange opp tenåringstilværelsens natur.

"Apejentene" overbeviser med sine mange øyblikk med presis svart humor – hele tiden med mangetydige, mørke undertoner.

Er du enig med vår anmelder?