Repeterer myten Marilyn

Velspilt og tradisjonelt om ikonet som ville være menneske

OSCAR-MATERIALE: Michelle Williams er allerede lansert som het Oscar-kandidat for sin tolkning av Marilyn Monroe. Det er fullt fortjent, selv om filmen ikke rager i toppsjiktet. FILMWEB

Britt  Sørensen

Hadde Michelle Williams fremstilling av Marilyn Monroe vært eneste kriterium for karaktersettingen, ville hun sprengt skalaen.

Ikke bare transformerer hun seg fysisk inn i Monroes skikkelse og vesen; hun gjør det så man glemmer at det er kopien man ser. Hun kroppsliggjør den særegne legeringen av sårbarhet, sensualitet og ynde som var Monroes varemerke. Og slik Monroe kom gjennom lerretet, gjør også Williams det. Jeg skal ikke si at jeg aldri har sett henne bedre, for Williams fyller hver eneste rolle hun spiller med nerve og nærvær. Hun har også spilt viktigere og dypere roller enn denne. Men Marilyn er annerledes enn det meste hun hittil har gjort, og befester hvilken begavet skuespiller hun er.

Filmens ærend er åpenbart å vise kompleksiteten i filmhistoriens kanskje største sexsymbol og ikon. At den ikke lykkes helt, er ikke Williams feil.

Svakheten ligger i et vaklevorent rammeverk.

Mens flere bøker de siste årene kaster nytt lys over Monroes liv, velger filmskaperne å bruke Colin Clarks tynne fortelling om et påstått forhold til Monroe under innspillingen av «Prinsen og korpiken» i 1957. Boken kom i 2000, to år før Clark døde.

Som 23 åring maste den senere dokumentarfilmskaperen Clark seg inn på settet og fikk jobb som tredje regiassistent. Løpegutt, i praksis. Etter eget sigende ble han Monroes fortrolige. Ifølge filmen var han mer som sutteklut å regne. Filmen stiller åpent om forholdet også var seksuelt.

Eddie Redmayne spiller ut den 23 år gamle Clark med en ungdommelig iver som virker overtydelig og tilgjort målt mot Michelle Williams talent. Som figur er han irrelevant og uinteressant. Hans eneste funksjon er å være vår flue på veggen, blikket vi ser Monroe gjennom.

Det blikket er verken nytt eller friskt, og resulterer i en film som gjør det samme som Monroe gjør hver gang hun møter en folkemengde: inntar en rekke velkjente, monroeske positurer.

Dermed får vi henne fortalt i tråd med stereotypene, og de har utvilsomt bøtter av sannhet i seg. Men der Monroe selv synes sviende klar over positurenes dobbelthet, for ikke å si tvetydighet, mangler filmen en ekstra dimensjon, en klarere bevissthet om ikonets kompleksitet. Vi kommer under huden på en ensom, usikker kvinne. Men bildet av henne blir ikke utvidet og nyansert, bare repetert.

Da er skildringen av den famøse filminnspillingen langt mer interessant. «Prinsen og korpiken» er en flortynn romantisk komedie, Monroes eneste utenfor Amerika og den første filmen laget av hennes eget produksjonsselskap.

Den britiske skuespillermastodonten Laurence Olivier ble hyret inn som Monroes motspiller og regissør, og Simon Curtis’ film er på sitt beste når den skildrer kollisjonen mellom to så forskjellige personligheter – og kollisjonen mellom to diametralt forskjellige tilnærminger til skuespillerkunsten.

Som Colin sier det: Olivier er en stor skuespiller som vil bli filmstjerne. Monroe er en stor filmstjerne som vil bli skuespiller.

I sin higen etter å bli flink, bruker Monroe instruktøren Lee Strasbergs teorier for «method acting», der skuespilleren etterstreber innlevelse i og forståelse for rollefigurens tanker og følelser, i motsetning til mer ytre virkemidler som stemmebruk, gester og ansiktsuttrykk.

Hun ankommer filminnspillingen medbringende Strasbergs kone Paula (Zoë Wanamaker) som personlig assistent.

Olivier (Kenneth Branagh) har bare forakt til overs for metoden.

Vanen tro fører Monroes helsetilstand, sinnstilstand og upresise oppmøter til store forsinkelser. (Etter sigende måtte den hvite kjolen hun opptrer i, lages i tre-fire størrelser fordi hun hadde så mye vann i kroppen at fasongen endret seg fra dag til dag.)

Det hele ender med at Olivier gir opp regikarrieren. Han skal også ha kalt Monroe den dummeste, mest karaktersvake lille tøyten han noensinne hadde møtt.

Norma Jeane Mortenson gestaltet ikonet Marilyn Monroe, bare for å hige resten av sitt korte liv etter å bli sett som mennesket bak ikonet, bak gestaltningen. Hun ønsket anerkjennelse, hun ville være god. Et av hennes mange paradokser er at de samme kreftene som gjorde henne god, også gjorde henne ulykkelig.

Det er også en av grunnene til hennes vedvarende fascinasjonskraft. Og en grunn til å se filmen.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.