Pop furore

Gi meg heller The Knife enn en million peisbilder av Rihanna.

Publisert: Publisert:

UTFORDRENDE: Svenske The Knife forandrer hvordan jeg tenker om kropp og bevegelse, skriver Jenny Hval om duoens nye plate, «Shaking The Habitual«. Foto: Universal

Jenny Hval

Et stykke ut i «Shaking The Habitual» — den nye, 98 minutter lange platen til den svenske duoen The Knife - dukker det opp et 20 minutter langt lydstykke. Før jeg er midtveis uti dette stykket, har jeg glemt at jeg hører på en plate.

Jeg har blitt sugd inn i vekslende frekvensbølger av abstrakt feedback. Jeg ser for meg at jeg glir langsomt rundt på rampene i en skatepark. Ørene mine er skrubbet rene for alle pretensjoner.

Det er fordi sporet, som heter «Old Dreams Waiting To Be Realized», ikke bare fungerer som et grep , men også som seg selv. Det er et subtilt, nyansert og vakkert kunstverk.

Hva mener jeg med «grep»? Det er kanskje lett å stoppe opp ved flere av formene på denne platen som grep, eller kanskje angrep. At det er musikk som lyttemotstand, abstrakte lydstykker som fornektende stillstand.

Parykker og forvrengt vokal

Søskenparet Olof Dreijer og Karin Dreijer Andersson har alltid framstått som et fenomen så vel som en musikalsk duo - de har nektet å vise seg frem som virkelige mennesker og i stedet valgt falske identitetsmarkører: parykker på pressebilder og forvrengt vokal på platene.

På «Silent Shout» (2006) hørtes det ut som om det var en stor, innavlet søskenflokk som sang.

The Knife har tidligere blandet det forvrengte med sterke poplåter, som «Marble House» og «Heartbeats». Med «Shaking The Habitual» har duoen blitt krassere, både musikalsk og politisk. På «Full of Fire» synger Dreijer Andersson: «Of all the guys and the signori/ who will write my story/ get the picture, they get glory/ Who looks after my story?»

Hun høres ikke lenger ut som en familie, men som en kollektiv kjønnskritikk.

Kritikk av Skandinavia

Under stemmen ligger harde beats, spretne knyttnever som slår inn i en kropp og spretter tilbake. Slik blir «Shaking The Habitual» sårbar og kaotisk også i sine mer dansbare øyeblikk. Kombinasjonen av barnslig og voksen sårbarhet har alltid vært til stede i lyden av The Knife — de hakkete beatsene, de triste steel drum -lydene, den innbitte, forvrengte stemmen.

Men nå har det blitt eksplisitt politisk.

I et intervju med musikknettstedet Pitchfork sier Olof Dreijer: «There are so many old ideas that are not realized yet: classless society, real democracy, all peoples' right to move and be in the world with the same circumstances, I could go on.»

Slik peker tittelen «Old Dreams Waiting To Be Realized» mot en kritikk av Skandinavias selvfornøyde og samtidig problematiske holdninger til feminisme, innvandring og antikapitalisme. Skandinavia er demokratiets forbilde, men vi er samtidig livredde for å rokke på grensene våre, redde for det ukjente.

Sorg og forandring

Nettopp slike grenser krysses med den dvelende feedbacken på «Old Dreams Waiting To Be Realized». Borte er balansen mellom det kjente og ukjente. I stedet føles det som om musikken hele tiden åpner seg opp, setter spørsmålstegn ved hva den er. Platen ender i en lang, vokal ekko-jam før den runder av med siste låt, «Ready To Lose». Her synger Dreijer Andersson: «Ready to lose our privilege.»

Er «Shaking The Habitual» et opprør mot vår privilegerte, vestlig-kapitalistiske verdensorden, og samtidig et forsøk på å ta innover seg sorgen og redselen vi må gjennom dersom vi skal ha noe håp om forandring?

I sin anmeldelse av platens første singel, «Full of Fire», kritiserer Martin Bjørnersen i Klassekampen (4.2.2013) The Knife for å ikke ta valget mellom å være mer rendyrket pop eller ta skrittet helt ut av popindustrien. Han mener den kaotiske stilen deres er kjedelig og at de kaster tomme paroler ut i luften. Han mener det finnes bedre kjønnspolitiske budskap i det som enten er undergrunn eller kommersielt.

Nå sitter jeg så klart med hele platen i hodet og skriver dette, men for meg blir en slik kritikk av The Knifes musikk nesten det samme som å si at det bare er slitsomt og gammeldags å uttrykke ønsker om alternative fellesskap, språk eller uttrykk. Eller at feminismen er best når den er sexy og selger litt kropp samtidig.

Tanker om kropp

Gi meg heller «Old Dreams …» og «Fracking Fluid Injection» enn tusen bjeffende Dagbladet-kronikker, hundre Lady Gaga-videoer og en million peisbilder av Rihanna. For det vi virkelig trenger, er etter min mening ikke velproduserte popformer, men hakkete, ødelagte og ambivalente former.

The Knifes nye album forteller historier som kanskje er forvrengte teorier og paroler fra mer håpefulle ideologier enn de man setter pris på for øyeblikket. Men disse historiene gjør noe mer, og det gjør de gjennom hvordan de forvrenges, ødelegges, settes sammen, sprenger popmusikkformen og bygger nye former som er både ødelagte og håpefulle.

Når lyden av «Old Dreams» får meg til å se for meg en skateramp, gjør den også noe med meg og min oppfatning av meg selv — jeg former meg etter rampene, veggene, flyter utover dem. Jeg er plastisk, foranderlig. The Knife har denne egenskapen til å forandre hvordan jeg tenker om kropp og bevegelse, innenfra.

Er ikke det verdt noe i kjønnsdebatten?

Hva synes du om The Knifes nye plate? Si din mening!

Publisert: