Solid, men heller ikke mer

Trivelig og kaldt men uten den store ekstasen

svp://29806svp://29808svp://29807
Einar Engelstad
  • Se og hør de tre første låtene fra Koengen-konserten øverst på siden!

Kombinasjonen av en gigantisk produksjon, et av verdens mest rutinerte stadionband og 22.000 fans burde vanligvis være en garanti for en festkveld på Koengen. Men en vokalist som sliter med stemmen og et publikum som strever med å holde varmen, gjorde at det bare blir en sånn midt på treet-opplevelse på Bergenhus onsdag kveld. Selv om det kom seg etter hvert.

Bon Jovi starter med «That’s What The Water Made Me», som er en låt fra det ferske albumet «What About Now» som kom ut for noen uker siden. Det låter hel ål reit, men jeg har absolutt hørt bedre lyd på Koengen før. Noe av årsaken er nok vinden som tar tak i lyden til tider. Men stemmen til Jon Bon Jovi er spak – noe som ikke minst er tydelig mellom refrengene. Til tider knapt hørbar, og alt kan ikke skyldes vinden.

Fikk servert gamle sanger

Publikums respons er det lite å utsette på. At kritikerne har dømt den siste utgivelsen nord og ned ser ikke ut til å ramme verken platesalget eller populariteten blant menigmann. En andreplass på VG-lista er nemlig den beste plasseringen for et Bon Jovi-album noensinne.

Les også

Slik var Bon Jovi på Koengen

Men de 22.000 fremmøtte på Koengen denne kvelden har ikke først og fremst kommet for å høre nytt stoff. De har mest kommet for å mimre og få et gjenhør med de gode, gamle som huskes fra 80-tallet. Og det vet også Bon Jovi.

Denne gjengen har nemlig ikke blitt USAs mest lukrative turneband uten at de vet å tekkes sitt publikum. Og med «You Give Love A Bad Name», «Born To Be My Baby» og «Raise Your Hands» er det tilbake til de bestselgende albumene «Slippery When Wet» og «New Jersey» fra siste halvpart av 80-tallet. Allsang og hendene i været.

Klisjeene står formelig i kø

For dette er de ubestridte kongene av stadionrock. La gå at det er bredbeint, lett blodharry og ikke plagsomt sofistikert. Klisjeene står formelig i kø. Men det er likandes, melodiøst og med refrenger som er lett å gaule med på.

Bandet har ikke helt stått på stedet hvil hele den 30-årige karrieren og har på en forunderlig måte klart å beholde sine gamle fans om enn den gamle puddelsveisen er ofret for en mer praktisk frisyre.

Og Jon Bon Jovi, alias John Francis Bongiovi fra New Jersey, er nøyaktig så jordnær og liketil som man forventer av en mann av folket. Selv om han ikke har samme troverdighet som New Jerseys andre store sønn, Bruce Springsteen.

Ekstravagant scene

For Bon Jovi vet også å ta seg betalt, og denne kvelden var det både Golden Circle og Diamond Circle-billetter på Koengen.

Sistnevnte kostet over godt 2000 kroner, men slikt tar en ekte fan seg råd til. Til gjengjeld er både scene og produksjon nøyaktig så storslått og gigantisk som en forventer av et evenement av denne størrelsen.

En scene som er det mest ekstravagante som noensinne er satt opp på Koengen. Formet som fronten på et klassisk amerikansk dollarglis komplett med lykter og blinklys og omkranset av storskjermer.

Gitarist Richie Sambora, som har vært Jon Bon Jovis faste scenemakker i alle år, er ikke med til Bergen. Han hoppet av turneen for noen uker siden. Heldigvis for Bon Jovi har de en perfekt erstatter i den dyktige gitaristen Phil X, alias Philip Eric Xenidis, som tydeligvis står på ringelisten klar til å bli tilkalt på kort varsel. Det blir kanskje ikke helt det samme som om Stones hadde turnert uten Keith Richards, men vi skulle likevel hatt ham med.

Trøblete stemmebånd

«It’s My Life» får igjen fart i allsangen, men denne kvelden må vi nok stole på publikum. Vanligvis pleier de fleste vokalister å bli bedre utover i konserten etter hvert som stemmen blir varm. Men hvordan Jon Bon Jovi skal klare å gjennomføre en hel turne med tretimers konserter med mindre stemmebåndene bedrer seg kraftig, kan virke heller uforståelig.

Den 25 år gamle powerballaden «I’ll Be There For You» vekker minner hos publikum og endelig virker det som om stemmen hans også begynner å fungere. Og stemningen blant publikum likeså. For med «I’ll Sleep When I’m Dead» og «Bad Medicine» begynner det etter hvert å ligne det showet folk har forventet. Også når han slenger på noen strofer av den gamle Stones-slageren «It’s Only Rock’n Roll.»

Vet han kan bedre

Så er det tid for ekstranumre. «Wanted Dead Or Alive» låter riktig bra og nå begynner det å ligne noe. Lyden har kommet seg etter hvert, men riktig bra er det aldri. Så kommer den vi alle kjenner så godt. «Livin’ On A Prayer» begynner stille og rolig, men avsluttes med allsang fra 22.000 røster.

Men bandet kommer tilbake nok en gang, og Jon Bon Jovi har også fått på seg lue. Det er tydeligvis ikke bare publikum som fryser. – Dersom dere tar på dere mindre klær neste gang jeg kommer, så lover jeg også å ta på meg mindre klær. Før han drar i gang «Blood On Blood» fra 1978-albumet «New Jersey».

Knappe to timer og et kvarter har gått siden han dro det hele i gang. Dette var ikke Bon Jovis store kveld og den korte konserten — til å være Bon Jovi - var da også et tydelig tegn på det. Men kombinasjonen stemmeproblemer og en iskald bergensk vårkveld får ta det meste av skylden. For vi vet at han kan bedre.

FULL PEDAL: Bon Jovi startet showet med låten «That’s What The Water Made Me». SEAN MELING MURRAY

svp://29806svp://29808svp://29807