Sex, makt og selvbedrag
Kompromissløst, usminket og beksvart humoristisk om middelaldrende kvinners kjærlighetslengsel og sexkjøp.
- Britt SørensenFilmanmelder
Denne artikkelen er over ti år gammelDette er første film ut i Ulrich Seidls trilogi om tro, håp og kjærlighet. Tre ferier, tre kvinner, tre måter å søke lykken på. Her: Teresa. Et sted i 50-årene. Omsorgsarbeider og alenemor for en tenåringsdatter hun plasserer hos sin søster før turen går til Kenyas sol og varme.
Kvinnelig sex-turisme er et kulturelt tabu , tidligere så vidt jeg vet bare behandlet på film en gang tidligere – i Laurent Cantets «Syd», med Charlotte Rampling i hovedrollen. Hennes amerikanske Ellen var også godt voksen og seksuelt neglisjert av hjemlige menn. Men hun var atskillig mindre blåøyd enn østerrikske Teresa.
I utgangspunktet er ikke Teresa noen sex-turist.
Hun er en overvektig, ensom, kjærlighetslengtende kvinne med et uttalt ønske om at noen skal se forbi rynker, hengepupper og feit rumpe, se henne «rett inn i øynene, inn i hjertet», som hun sier.
Men hun er også utstyrt med en atskillig mer kynisk venninne; en kvinnelig versjon av den feite, mannlige horekunden på Pattaya, som uten blygsel utnytter fattigfolk, og gjerne ikler eksploateringen en både rasistisk og sexistisk drakt.
I tilfellet Teresa foregår ikke den seksuelle handelen direkte, men i et komplekst system der hvordan og hvorfor kan tolkes på ulike måter.
Jeg ser en kvinne som er villig til å kaste atskillig blår i øynene på seg selv.
Terese går inn i noe hun, i sin naivitet, velger å omdefinere som forførelse. Så kan man grunne på om hun ikke er i overkant naiv. Men å innbille seg bort fra det åpenbare, fordi man trenger det der og da, er en integrert del av menneskelig dårskap. Enkelte mannlige horekunder forveksler også kjøp av kjønn med kjærlighet.
Først kommer forførelsen, så kommer snakket om penger. Til et sykt barn, en fattig søster, en kusine. Gjerne kamuflert som en guidet tur til landsbyen, der sedlene hun gir bort kan omdefineres til en blanding av bistand og vederlag for de eksotiske bildene hun knipser med smarttelefonen.
I «Export Import», Seidls forrige film, utforsket han menneskehandel i Europa.
Som i den får vi i «Paradis: Kjærlighet» en dypt ubehagelig scene der et menneske ydmykes på et hotellrom. I «Export Import» en ung, prostituert kvinne; denne gangen en innleid mann.
Igjen viser Seidl hvordan kjønnshandelen finner sted innenfor rammen av klasseforskjeller og kjønnsroller. Denne gangen viser han også hvordan de kan forskyves og forrykkes. Mens maktbalansen hele tiden endres, blir vi vitne til et ulekkert sirkelspill av krenkelser og gjensidig utnyttelse – et spill som utvilsomt vil bli gjenstand for atskillig diskusjon.
Margarete Tiesel gjør en ekstremt sterk, fryktløs tolkning av Teresa, fysisk og psykisk blottstilt, i skjæringspunktet mellom maktmisbruk og stakkarslighet, kynisme og sårbarhet.
Filmen er laget uten manus. Tiesel og de tre andre kvinnelige skuespillerne improviserer frem scener og dialoger. De kenyanske strandguttene spilles av menn som selv lever av å selge sex.
Gjennom alle filmene sine har Seidl vist en spesiell evne til å kombinere utsøkt filmkunst med dybdeboring i kulturelle fenomener, tabuer og menneskelig atferd. Han mistolkes ofte som kyniker, misantrop og sosialpornograf. Og visselig utleverer han disse kvinnene, rått, ofte med beksvart humor, men også med en slags forståelse – særlig for Teresa. Under den kompromissløse ærligheten ligger en dyp humanisme.
Også denne gangen får vi maleriske, talende og forbløffende vakre tablåer, stiliseringer og de lange tagningene med stillestående kamera som er typiske for Seidl.
Dessuten utnytter han entusiastisk enhver anledning til å male ut turismens absurde sider. Solstoler med urørlige kropper på rekke og rad. Aktivitetsledere med de mest besynderlige leker på programmet. Hotellets underholdningsorkester, iført i sebrastripete klær, fullstendig klar over sin situasjon som kulturelt prostituerte, og like intenst uengasjerte som strandguttene når sukkermammaens lommebok er melket tom.
