I fyr og flamme

Noen kledelige musikalske kilo ekstra

TRØNDERBAND: Karene i Torch viser at det kan komme riktig tunge ting fra Tøndelag og: f.v. Ola Pettersen, Jørgen Berg, Marius Forbord, Tommy Kviseth og Thomas Farstad. RUNE PETTER NESS

  • Petter Lønningen

TORCH SKULLE BLI det nye store. Bandet fanget de nyeste trendene innen metal minst like bra som sine sjangerpartnere i Oslo og på Vestlandet, noe som overrasket et navlebeskuende anmelderkorps, og forventningene til debuten var mildt sagt gigantiske. Skuffelsen var stor da det viste seg at "Death to Perfection" (2006) var en hysterisk liten sak med typiske debutmangler. Ikke nok med at den ville være nu metal; litt emo, litt screamo og litt metalcore skulle det også være plass til. Platen vitnet om store ambisjoner, men uten et gjennomført personlig og helhetlig uttrykk. Nå er annenplaten endelig her, og bandet har lagt på seg flerfoldige musikalske kilo siden sist. Det kler dem svært godt.

DET BEGYNNER bra, og bedre blir det. "IV: A New Beginning" sparkes i gang med "Phase Reverse" som drar tankene i retning teknisk death metal, før vokalen penser låten over i hardcore. Like etter følger et melodisk, roligere parti, før et nytt death metal-sveip kaster lytteren over i noe med klare undertoner av heavy metal av stadionformat. Dynamisk og fengende, og mer brutalt enn man kunne håpet på. "Lust Trigger" byr på mer moderne death metal, men med melodiøse refreng man ikke har hørt i tyngre, norsk musikk siden El Cacos glansdager. Vokalen veksler mellom scream og renere toner, men aldri uten å miste vreng eller farge på ferden. "Shoot the Dead" kunne vært en ganske streit rockelåt, men de heseblesende og varierte trommene hever den til noe langt mer interessant.

IKKE ALLE IDEENE er like gode. "Drowned" er albumets forsøk på en stemningsfull, neddempet låt. Den havarerer fullstendig, takket være overlast med patos og innstendighet. Som en ren overgang til neste spor kunne det fungert noenlunde bra, men med hele tre minutter med et nedlesset arrangement som bare vokser og vokser blir det mer kleint enn kløktig. "Take a pill, you’ll end up feeling drowned/Everybody load your fucking guns/Pull the trigger, the counting is done/Let us fly, our lives has just begun" – det er til å miste pusten av.

GODBITENE ER HELDIGVIS i flertall. Det første halvminuttet av "Give Life to Evolet" er en studie i hvordan et riff kan bygges opp til noe nærmest hypnotiserende med små og effektive virkemidler, mens "Creamed Cheese & Ritalins" kunne toppet singellisten hadde det ikke vært for den ukuelige aggresjonen som gjennomsyrer samtlige ledd. Det hele er pakket inn i det som kanskje er den lekreste produksjonen på en norsk metalutgivelse på aldri så lenge; Steve Evetts (The Dillinger Escape Plan, Sepultura) og Alan Douches (Mastodon, Converge) har gjort en upåklagelig jobb bak spakene.

2010 VAR ET latterlig godt år for metalfans. 2011 har så langt ikke vært noen skuffelse. Tidvis kan det virke som om det går inflasjon i gode anmeldelser, men norske band har gjennomgått en betydelig modningsprosess. Før eller senere må nedturen komme, men den begynner definitivt ikke med Torch.

Er du enig med vår anmelder?