Superheltfilm redder seg selv fra fiasko

Så farlig nær avgrunnen at du nesten glemmer hvor god den er

Publisert Publisert

En superhelt blir drept, i et litt bisart parallelt univers til vårt eget. Her er Nixon president for femte periode på rad. Watergate-skandalen skjedde aldri, USA vant krigen i Vietnam, fordi de hadde tilgang til superhelter. Som Nixon senere — selvsagt av hensyn til rikets sikkerhet - har vingestekket. Så, en natt, blir en av dem drept under mystiske omstendigheter. En av dem i sirkelen rundt ham, som en gang kalte seg The Watchmen, mener det er ugler i mosen, og vil finne ut av hva som har skjedd. Og vips holder det på å bryte ut atomkrig, og gjett hvem som må redde verden?

«The Watchmen» bruker tegneserienes visuelle språk uten å dra det like langt ut som i for eksempel «Sin City» eller «The Spirit». Og den følger originalseriens mørke, misantropiske tone kompromissløst. Kanskje litt i overkant.

Serien er i seg selv et stykke utrolig interessant popkultur, en slags dekonstruksjon av superhelten. Heltene i denne serien møter moralske dilemma som de løser dårlig, om i det hele tatt. Personlighetene deres er på kollisjonskurs. Flere av dem har tydelige asosiale trekk, enkelte er drikkfeldige, løgnaktige og har generelt tvilsom moral. Noen av dem er arbeidsledige og lever inkognito, andre jobber for myndighetene. Og de er alt annet enn usårbare.

Dette er sabla interessante karakterer. Og flere av dem fungerer på film, men ikke så godt som de burde. Til det har Snyder vært for nevrotisk i gjenfortellingen sin av serien. Fragmenterte fortellermåter som fungerer bra på papir, fungerer dårlig på filmlerretet. Ikke at du mister tråden, det blir bare slitsomt å henge med: Det lugger og lugger der det helst skulle gått fort. Som ski med klister i nedoverbakke.

Heltene befinner seg også i en verden som står på kanten av avgrunnen. Det gir historien nerve, men skaper samtidig rom for mye selvhøytidelig svulstig melodrama. Slikt krever en tilbakeholdenhet som regissør Snyder helt tydelig ikke er i besittelse av: Her er det nemlig patos, klisjeer og kvasifilosofi. I bøtter og spann. Og for lite varme og lekenhet.

Visuelt er dette imidlertid blitt vanvittig lekkert, og muligens verd kinobesøket alene. Tittelsekvensen alene er noe av det beste jeg har sett på lenge. Og til tross for at historien går i voldsomme rykk og napp, klarer Snyder å holde trådene elegant.

Dette høres kanskje verre ut enn det er. For «The Watchmen» er ikke blitt noen dårlig film. Historien er interessant. Den ser helt fantastisk ut. Og de fargerike karakterene er godt skildret. Men den kunne blitt så mye, mye bedre.

LARS HOLGER URSIN

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:

VOKTERE: I «The Watchmen» møter vi en gruppe superhelter som ikke alltid er så supre likevel. Foto: Filmweb

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Paret fra Fana var lei av det travle livet. – I løpet av tre minutter bestemte vi oss.

– Det var jo helt skrullete det vi gjorde. Men vi var ikke aldeles bortreist heller.

Sakene flest leser nå

  1. – Ingvil Smines Tybring-Gjedde leverte et vitnemål det står respekt av

  2. 380 grindhvaler døde på Tasmania

  3. Tre øyer utenfor Bergen er til salgs. Pris for den dyreste: 20 millioner.

  4. Kamelen dømt på alle punkter

  5. 124 nye bekreftede koronatilfeller i Norge siste døgn

  6. Farevarsel for kraftige vindkast på Vestlandet

  1. Film
  2. Filmanmeldelse