Nært og velspilt om den norske krigen i Afghanistan

NRKs storsatsing går inn i samtiden med kritisk blikk og et varmt hjerte for soldatene som fører krigen mot terror på bakkeplan.

Publisert Publisert

Aktuelt TV-drama: «Nobel» skraper i lakken på det norske selvbildet, og får frem en rekke etiske og politiske problemstillinger rundt det norske engasjementet i Afghanistan. Foto: NRK

5 av 6 hjerter

Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland. Det kunne stått som motto for «Nobel».

Men først, en replikkveksling som utspiller seg et stykke uti episodene.

– Er dine landsmenn klar over at dere er i krig, spør USAs forsvarsminister.

– Ikke helt. Vi er en fredsnasjon, svarer Erling Riiser, seriens hovedfigur.

– Interessant, bemerker amerikaneren. – Jo mer jeg får vite om dette landet, desto mindre forstår jeg. Jeg trodde dere var et land av fjorder og olje, fred og geitost. Åpenbart ikke.

Løytnant Erling Riiser (Aksel Hennie) kommer hjem til kone og barn etter mange måneders tjeneste i Afghanistan. Foto: NRK

Langt på vei oppsummerer det hva «Nobel» handler om. Norsk selvbilde kontra faktisk storpolitikk. Og i kjølvannet av det: Samrøret mellom krigsinnsats og bistand. Krig som realpolitikk. Gapet mellom politiske beslutninger og hverdagen til de som påtar seg å sette beslutningene ut i livet. Inkludert avstanden mellom beslutningstakerne og bakkemannskapet; soldatene. Som Erling Riiser sier det: Det er lettere å forholde seg til en krig når du ikke behøver å forholde deg til den helt konkret.

«Nobel» går tett på krigens realiteter. Foto: NRK

Spol tilbake til 2013. 12 år er gått siden 11. september og angrepet på Tvillingtårnene i New York og på Pentagon, den direkte årsaken til at amerikanerne en knapp måned senere gikk inn i Afghanistan under operasjonen som fikk (den i ettertid ironiske) tittelen «Enduring Freedom», og som Norge sluttet seg til.

Dennis Storhøi spiller sjefen for Forsvarets Spesialkommando, Jørund Ekeberg. Foto: NRK

2013 er også året da Norge undertegnet en avtale om å gi 750 millioner i bistand til Afghanistan i løpet av tre år.

Dette er bakteppet for «Nobel». Handlingen veksler mellom tilbakeblikk på dramatiske hendelser som utspiller seg i en norsk kontingent i Afghanistan, og et påfølgende drama som etter hvert skal folde seg ut – til dels på et litt annet plan – noen uker senere, i Oslo i mai 2013.

I sentrum står altså nevnte Erling Riiser, erfaren løytnant i den nettopp hjemvendte kontingenten, og dessuten gift med Johanne, sekretariatsleder i Utenriksdepartementet.

Permisjonen blir ikke som Erling hadde tenkt. En tekstmelding tikker inn. En sentral, afghansk skikkelse er observert i Oslo. Et nærvær som setter et annet menneske i fare. Tekstmeldingen er sendt fra noen som vet at Erling er en handlekraftig mann. Men fra hvem?

Aksel Hennie gjør en solid innsats i rollen som Erling Riiser. Foto: Eirik Evjen Photography

Derfra utfolder handlingen seg med en kompleksitet som aldri blir uoversiktlig, men som avdekker politisk og praktisk samrøre og ditto konsekvenser, være seg av avtaler om bistand, olje eller handel, Nobelpristildelinger, eller politikere med for stor tro på egen statsmannskunst og for liten innsikt i lokale forhold i land langt borte.

Manusforfatterne Mette Bølstad og Stephen Uhlander lykkes i å skape tydelige og plausible figurer innenfor de ulike nivåene serien utspiller seg på. Det er en av grunnene til at trådene er lette å holde.

TV-serien går tett på forholdet mellom Erling og Johanne. Foto: NRK

Samtidig begrenser de antallet figurer som gås tettere på klingen. På et personlig plan handler dette først og fremst om Erling og Johanne. Dernest Erlings barndomsvenn, patruljeføreren Jon Petter Hals, spilt av Anders Danielsen Lie i en fysisk og psykisk krevende rolle. Nevnes må også danskenes stjerneskudd Danica Curcic som Adella Hanefi, deres medsoldat og dessuten tolk og John Petters småkjæreste.

I likhet med Aksel Hennie og Tuva Novotny i hovedrollene leverer de ypperlig skuespill, med finstemte tolkninger av figurer som raskt oppleves som levende, sammensatte og feilbarlige.

Samtidig gir dette samspillet, og nærheten til skikkelsene, nødvendige pustepauser i det store dramaet, uten å fremstå som hvileskjær. Tvert imot. Også her dirrer det innimellom av nerve.

Danske Danica Curcic spiller Adella Hanefi. Foto: NRK

Både billedlig og bokstavelig talt beveger serien seg i et minefelt. Og selv om den leverer politisk drama nok til å provosere i gang diskusjoner i mediene så vel som rundt lunsj- og middagsbord, er den også bemerkelsesverdig god i skildringen av relasjoner. Spesielt forholdet mellom soldatene. Det er dem «Nobel» er solidarisk med, det er her serien har sitt hjerte og sin sjel, men heldigvis uten å male ut et unyansert heltebilde av dem.

Noen, som Odd-Magnus Williamsons noe trigger happy skikkelse, nærmer seg karikaturen både språklig og som type. Ikke at jeg tviler på at typen finnes. Det handler mer om at Williamson ikke helt greier å sannsynliggjøre ham, og at typen bærer litt for mye preg av å være skrevet frem av dramaturgiske grunner. Manusforfatterne forsyner seg nemlig av flere virkelige hendelser og elementer, omarbeidet, men lett gjenkjennelige. Blant annet avisoppslagene om deler av telemarkbataljonens kamprop – «Dere er rovdyret, Taliban er byttet. Til Valhall!» - her i en annen, men ytterst uheldig ordlyd, lagt i munnen på Williamsons bajas.

Anders Danielsen Lie og Kyrre Hellum har sentrale roller. Foto: NRK

Enkeltsekvenser er mer åndeløst spennende enn serien som helhet, men det skyldes like mye at serieskaperne synes å ville lage et drama som er så virkelighetsnært som mulig, uten å ty til billige triks.

Kanskje kunne skruen vært vridd til et ekstra hakk. Men det er underordnet at «Nobel» ikke bare er et påkostet og ytterst solid stykke fjernsynsdramatikk, men noe så etterlengtet som et aktuelt drama med politisk brodd og relevans.

Publisert