Sterk debut fra Sigrid

Sigrid viser at hun er mer enn et «one hit wonder».

ÅRETS POPKOMET: Sigrid stiller lytteren til veggs med EP-en «Don't Kill My Vibe». Odin Jæger

  • Petter Lønningen
5 av 6

Årets norske popsensasjon er bergensbaserte Sigrid Solbakk Raabe. Som 16-åring ble hun kåret til Ukas Urørt på P3, året etter ble hennes første singel listet av flere radiostasjoner og i 2016 overbeviste hun på bransjefestivalen Vill Vill Vest. Etter konserten var Sigrids navn på alles lepper, men da hadde hun allerede signert med selveste Island Records (U2, Ariana Grande, PJ Harvey). Deretter gikk det slag i slag, og singelen «Don't Kill My Vibe» ble omfavnet av både BBC og Elton John. Nå er neste milepæl et faktum: Debut-EP-en er her, og den er god.

«Don't Kill My Vibe» er fremdeles årets beste poplåt så langt. Ikke bare har den en fantastisk oppbygging og et umiddelbart, slående refreng; den byr også på en litt uventet melodilinje og en imponerende vokalprestasjon som oser av selvtillit, personlighet og karisma. At låten i tillegg benytter noen av de mest effektive, moderne produksjonstriksene i boken trekker heller ikke ned. Andresingelen «Plot Twist» fremstår derimot som en underlig konservativ poplåt, laget for å nå bredest mulig ut. Det er for så vidt et forståelig grep, men det fremstår som en anelse bortkastet å bruke tid og oppmerksomhet på en temmelig generisk poplåt som hvem som helst kunne fremført.

Les også

Les også: Her blir kanskje din nye favorittlåt skrevet

Det er tross alt særegenheten som er Sigrids sterkeste kort. «Fake Friends» starter som en sart og kjølig skandipop, men har et uimotståelig hook og en smittende energi, mens «Dynamite» derimot er en dempet, klassisk ballade med en herlig, liten country-knekk i vokalen.

Måten Sigrid jobber med ordene og fraseringen tyder på at hun har potensial til å bli en av de store, nye formidlerne i norsk populærmusikk.

Sigrids sterkeste kort er likevel ikke den rike, uttrykksfulle stemmen eller de friske melodiene; det som hever denne EP-en til en minneverdig opplevelse, er den gjennomgående konfronterende stilen. Sigrids popmusikk er nemlig ispedd en ørliten dose aggresjon – også i de roligere partiene – noe som krever at lytteren tar den på alvor. Det er deilig når popmusikk stiller lytteren til veggs.