Tragikomisk om livet i 5. klasse

«Inniverset» en svært morsom bok, tragikomisk på nivå med Gummi-Tarzan og klarsynt som Maria Gripes Elvis, skriver BTs anmelder.

bok/ungdomsroman

Kari Bu

Inniverset

Gyldendal Tiden

Denne boken er obligatorisk for lærere i 5. klasse.

Inniverset er mangfoldet inni hvert enkelt menneske. Der er de sitt sanne jeg. For 11 år gamle Anne og de fleste av hennes klassekamerater, er det å være seg selv umulig. Her ute i universet, særlig blant medelevene i 5. klasse, handler det ikke om å være seg selv, men om å høre til. Om å være pen nok, kul nok, akkurat passe flink og ha populære venninner.

Den 23 år gamle debutanten Kari Bu har tydeligvis ikke glemt hvordan det kan være å gå de siste årene på barneskolen. Hun lar Anne fortelle i sin egen tankestrøm om livet med og bak maskene. I en naiv stil som gjør det mulig å servere store tragedier med stor selvfølgelighet, følger vi Anne fra 5. klasse og inn i ungdomsskolen:

«Jeg løp ned på fotballbana og hviska til Helene at Berit Holte var så pinglete at hun måtte til skolepsykologen. ý Fy faen, sa Helene. ý Berit Holte hos homoen. Det må vi spre. Hun skulle akkurat til å si det til Kål. Jeg forta meg å si at vi kunne lage en detektivklubb isteden.»

I en 11 årings lettfattelige ordstrøm klarer Kari Bu på kreativt vis å fremstille premissene for å klare seg sosialt på skolen. Å hevde seg på bekostning av andre, blir gjennom Annes øyne så normalt at det vanskelig går an å skille mellom mobbere og mobbeofre. I stedet for å fylle sidene med lidelseshistorien om Annes redsel for å bli ledd ut, baksnakket og utstøtt, viser Kari Bu oss angsten gjennom Annes iherdige taktikk for å klare seg: Hva det er dumt å si, hva det er lurt å ha på seg og hvem det er best å bli sett sammen med.

For oss som husker hvordan det var å være kjæreste med Kristian fordi vi ikke kunne få Pål siden han dro på fotballtrening, dessuten uvenn med Stine siden hun var blitt venninne med Anita ý og for oss som har lagt dette bak oss, er «Inniverset» en svært morsom bok. Den er tragikomisk på nivå med Gummi-Tarzan. Den er klarsynt som Maria Gripes Elvis. I tillegg er den full av håp om at det vil bli mulig å være seg selv.

Håpet heter Anneli, er vikarlærer og har røyket hasj mens hun gikk på ungdomsskolen. Hun klarer å se inn til inniverset i Anne og noen av de andre elevene som er iferd med å bli usynlige. Det er vanskelig å si hvilken aldersgruppe boken passer for. Ettersom Anne nærmer seg tretten, blir også språket og tankene hennes mer avanserte. Sammen med Anneli forsøker hun å få klarhet i et univers av lysende stjerner, usynlige atomer og svarte hull. Dersom ensomme, skoleflinke elever som Anne skulle finne denne boken, måtte de uansett lest den i smug. (Den vil jo neppe være kul nok til å lese åpenlyst, særlig ikke etter at denne anmelderen har anbefalt den for lærere.) Den kan komme til å treffe dem rett i sjelen. Og om de leser den igjen ti år senere, vil en bok som denne kanskje gjøre det mulig å le litt av det hele.

ANMELDT AV GURI FJELDBERG