En uvanlig film om annerledeshet

Nordisk folklore møter beinhard realisme i den originale filmen «Grensen».

Denne artikkelen er over ett år gammel

Hva er da et menneske? Spørsmålet har vært reist av filosofer, forfattere, geistlige og hvermannsen siden Homo sapiens ble i stand til å reflektere over sin plass på jorden. En av de mer originale tilnærmingene står John Ajvide Lindqvist for i novellen «Grensen», som nå er blitt film.

Lindqvist huskes særlig for romanen «La den rette komme inn», som i Tomas Alfredsons regi ble en særdeles vakker film som også fikk en unødvendig, men vellykket, amerikansk nyinnspilling.

De som har sett dem, eller lest Lindqvists bøker, kjenner til hans fabelaktige evne til å forene realisme med fantasy i en miks som overskrider skrekksjangeren og tvinger oss til å stille grunnleggende spørsmål ved oss selv og vårt forhold til «de andre». Han gjør det samme her.

Lindqvist har vært innom vampyrer, zombier og andre overnaturlige vesener. Denne gangen legger han nordisk folklore til grunn, og leker med mytene litt på samme måte som Aleksander Nordaas gjorde i den norske filmen «Thale». De to fortellingene har flere berøringspunkter; begge rommer et humanistisk og filosofisk element knyttet til sårbarhet og identitet, men Ali Abbasis filmatisering av Lindqvists novelle maler med en langt bredere pensel.

Tina er ikke som andre tollinspektører. I tillegg til et litt spesielt utseende har hun en sjette sans. Hun kan lukte menneskers sinne, skam og skyld. Slik plukker hun lett ut smuglere, og blir også en utradisjonell, men verdifull medhjelper for politiet i opprullingen av en stygg kriminalsak. Slik snuser hun seg også frem til Vore, av litt andre grunner, dog, og med vidtrekkende konsekvenser for den spesielle kvinnen.

For den mystiske Vore har også sine hemmeligheter, og mellom de to vokser det frem en usedvanlig kjærlighetshistorie som balanserer nydelig mellom mørke og en skjønnhet som får sin helt spesielle kraft slik den spiller seg ut, i naturen, og mellom to som ikke akkurat oppfyller vår tids snevre skjønnhetsidealer.

Eva Melander og makker Eero Milonoff gjør en fantastisk jobb som Tina og Vore, men særlig Melander må fremheves. Ikke bare bærer hun filmen, bak krevende maske og sminke skal hun attpåtil uttrykke et vell av skiftende følelser som, gitt figuren hun spiller, aldri kan komme for tydelig ut. Det gjør hun med glans.

Dette er ikke en film som foregår i hurtigtogsfart. Den skrider frem i sitt eget tempo. Historien tar ikke bare mange vendinger, den balanserer hårfint, men perfekt, mellom alvor og komikk. Som allegori peker eventyret i særlig to retninger, som til dels henger innbyrdes sammen.

Den ene er måten vi i Skandinavia har behandlet nasjonale minoriteter, være seg romani eller urbefolkning. Den andre er integrasjonens konsekvenser for kultur og identitet. Og ser man fenomenet «identitet» isolert, dras spørsmålet her også over i det kjønnsspesifikke, eller uspesifikke, om du vil, på en særegen, lekende og samtidig dypt alvorlig måte.

Så hva er da et menneske? Hva er menneskelig? Hva vil det si å være et menneske? Hvilke forpliktelser pålegger det oss? Og hva skiller oss mennesker fra andre vesener? Slike digre spørsmål inviteres vi til å gruble over underveis i filmen og etterpå. Og det har vi sannelig godt av å gruble på.